Simax satser sterkt

Uttrykkssterke sanger for orkester

CD: Det er ikke så veldig lenge siden en ny betegnelse begynte å dukke opp hos særlig tyske musikkhistorikere, die Moderne eller kanskje aller helst die Wiener Moderne . Noen hadde begynte å oppdage at det fantes en musikk som utfoldet seg etter romantikken men som slett ikke var modernistisk, en sentraleuropeisk musikktradisjon i forlengelse av Mahler og den tidlige Schönberg (han med f.eks. «Gurrelieder»).Og der har noen komponister ligget og vaket en stund, langt fra ukjente, men heller ikke så ofte spilt. Det er to av komponistene i denne tradisjonen som Simax og Randi Stene nå har viet en hel CD, sammen med Trondheim Symfoniorkester under Muhai Tang.

ALEXANDER ZEMLINSKY, Schönbergs svoger og - på en måte - første lærer, og Erwin Schulhoff står på programmet, begge med stort anlagte sangsykluser for sopran og orkester.Det var en sjanger som dette miljøet dyrket, kanskje fordi den var så egnet for de store følelsesmessige utsvingene, med nærmest grenseløse ressurser for uttrykk. Og det svulmer og bruser på disse innspillingene, musikerne holder seg ikke tilbake et sekund. Slik drar de oss inn i en fremmedartet, eller i det minste lite fortrolig uttrykksverden, som fascinerer. Det dreier seg om lidenskap, for full musikk og uten forbehold. Orkesteret imponerer stort, med fullvoksen klang i det store, sugende formatet. Randi Stene stiler også høyt, noen ganger i høyeste laget, slik at stemmen presses for langt i retning et svulmende vibrato. Men hun treffer også uttrykkskarakteren godt, nettopp fordi hun ikke rygger tilbake for det helt store formatet og de sterke følelsene.Slik kommer vi ut med et fornyet bekjentskap av en lite spilt, men sterkt hørverdig musikk.

SIMAX HAR OGSÅ SENDT UT GRIEG Trios siste bidrag i sin lille «Beethoven+»-serie. Modellen er enkel og effektiv, en Klavertrio av Beethoven koblet med et nyskrevet verk i sjangeren, ved denne anledning Lasse Thoresens «The Descent of Luminous Waters» fra 2002, skrevet nettopp til Grieg Trio. Det er et rikt og sammensatt verk, Lasse Thoresen på sitt beste, der hvor han får kompleksiteten til å forme et uttrykk om bærer, helt fram. Og Grieg-trio kvitterer for verket med kraft i frasparket og presisjon i utførelsen.Men i møtet med Beethovens opus 97, den såkalte «Erkehertug»-trioen skjer det noe. De tre musikerne blir plutselig forsiktige i kor, som om møtet med den store mesteren stemmer dem både til forsiktighet og ydmykhet. Det kler musikken usedvanlig dårlig. Er det noe Beethoven ikke tåler så er det å bli håndtert med stor forsiktighet. På det strander fortolkningen, og med slik en uttrykksmessig nød hjelper det lite at de i og for seg håndterer notene greit.

DEUTSCHE GRAMMOPHONS originals -serie er heldigvis fortsatt levende. Der finner vi den unge fiolinisten Kyung-Wha Chung, som i 1970 spilte inn Tsjajkovskijs og Sibelius\' Fiolinkonserter med London Symphony Orchestra, under André Previn. Det låter som en drøm, med en frasering og en tonedannelse i instrumentet som det bare er til å gi seg hen til. Slik innspillinger får vi aldri for mange av.