Simones fabler

D'Sounds Simone Larsen kom til Norge da hun var ni og føler seg fortsatt utafor. Fordi hun ikke har lest sin Egner.

Du må ta av deg på beina, altså! roper Simone Larsen fra stua.

Ved døra i den trange gangen på Grünerløkka står en nedlesset, men høyst provisorisk skohylle. Den er bygd opp av stabler med bøker og lange planker.

- Det er statsvitenskapbøkene mine. Internasjonal politikk. De er kjedelige, forklarer Simone.

- OPA-bøkene er morsommere.

- OPA?

- Offentlig Politikk og Administrasjon; de står i hylla der borte. Jeg leser ikke i dem, men jeg ser på dem og tenker at der står det sikkert en del interessant.

FØR SIMONE BLE tilnærmet glamorøs og tilnærmet popstjerne i bandet D'Sound, var hun av dem som travet rundt blant teglsteinsmastodontene på Blindern på jakt etter en cand.mag.-grad. Hun endte med grunnfagene Tysk, Statsvitenskap og Vest-Europa-kunnskap. Tysk fordi hun er oppvokst i Freiburg og foreldrene hennes underviser i tysk litteratur.

- Faren min er Günter Grass-fan. Jeg leste «Blikktrommen» for noen år siden fordi jeg syntes jeg måtte. Det er jo en murstein, ikke sant, og i begynnelsen hadde jeg lyst til å brenne den. Men da jeg hadde lest den ut, savna jeg den, og da er det vel en bra bok.

- Andre tyske klassikere som har gjort inntrykk på deg?

- Jeg prøvde meg på et Goethe-dikt. «Vandrerens Aftenssang»; det var veldig fint. Men utover det, og «Faust», var det ikke så mye jeg kicka på da jeg gikk på tysk.

- ELLER, JO, FY FAEN, det er én til, den er dritbra! Jeg satte meg ned og skrev en låt med en gang jeg hadde lest den!

Simone fyker ut av den dype, blå sofaen i stua og springer ut i gangen. Hun kommer tilbake med «Draussen vor der Tür» av Wolfgang Borchert. Hun slenger den på stuebordet.

- Vi som bor i Vesten har ingen begreper om hvordan krigen fungerer. Vi har sett det på TV og i filmer og sånn, men vi skjønner ikke at krigen ikke er over når den er over. Jeg kom til Norge i 1979. Likevel ble jeg kalt for Mini-Hitler på skolen. De var jo barn, da, men ett sted må de jo ha fått det fra.

- Og denne boka, handler den om det samme?

- Den handler om en ung soldat som kommer hjem etter krigen. Foreldrene er gasset i hjel, Gud er en gammel mann og Døden er en stor og feit type som raper og promper. Soldaten kaster seg i elva for å ta livet av seg, men elva er en kvinne, som spytter soldaten ut igjen.

FOR TIDA ER SIMONE inne i en in between books-fase . Hun har akkurat avsluttet Göran Tunstrøms «Juleoratoriet», « trist, og vakker», og har hentet fram «Latterlige kjærlighetshistorier» skrevet av en gammel, litterær ungdomsforelskelse, tsjekkeren Milan Kundera.

Simone leste «Tilværelsens uutholdelige letthet» som 17- 18-åring. Det gjorde man gjerne i den alderen hvis man ville ivareta en litt dyp image. Men hun fikk ikke stort ut av det, ikke før hun leste den igjen noen år seinere.

- Da skjønte jeg at boka var helt genial! Milan Kundera retter et sånt hardt neonlys på oppførsel kontra følelser hos mennesket. Det kan vel bli litt kynisk; ingenting forblir uberørt og mystisk. Når jeg leser Kundera, så skjønner jeg det gutter sier om at jenter alltid skal ihjelanalysere ting. Milan Kundera er som Woody Allen, minus desperasjonen. Det er fascinerende at de klarer å skrive sånt uten å bli helt fortvilet.

- Woody Allen er vel stort sett fortvilet?

- Jo, men han får fortvilelsen til å se komisk ut. Det er jo en trøst.

SIMONE LARSEN ER betydelig entusiastisk når det gjelder litteratur. Men det er først når vi kommer inn på temaet barnebøker at entusiasmen blir ekstatisk. Hun springer fra hylle til hylle for å vise fram gamle, tyske favoritter. To av dem er hentet fra Æsops Fabler. Én handler om frosken som skryter så mye og blåser seg opp til han sprekker. Simone ser med gru på den eksploderte frosken.

- Moralen er at du ikke skal være forfengelig, mener hun.

Så finner hun fortellingen om eselet som bærer to tunge kurver med salt på ryggen og faller ut i en elv. Fordi saltet løser seg opp i vannet, går det fint med eselet. Neste tur er eselet lastet med svamper. Eselet hopper ut i elva med vilje, fordi det gikk så fint sist, svampene trekker til seg vann og eselet synker til bunns.

Simone Larsen sier ikke noe om moralen i fortellingen. Hun bare peker på eselet som så vidt har greid å krabbe på land. Og rister på hodet.

- At det går an å være så dum!

Simone Larsen (29) i D'Sound har bare tid til å lese på senga og når hun reiser.