Sin egen fiende

Homme er seg selv lik, men formelen begynner å tynnes.

CD: Den var litt lun, den forrige plata til den småkryptiske herremannen Joshua Homme. Det kom seg derimot betraktelig når den fikk litt tid. «Lullabies to Paralyze» var ikke like eplekjekk og smart fengende som den nå klassiske «Songs For the Deaf», men samtidig robust og episk som få. Tida er ikke en like god støttespiller for amerikanernes funklende nye bidrag til kaktusrocken. «Era Vulgaris» må tåle mange spinn før låtene manifesterer seg. Og selv da er det ikke alt som klarer å sette seg. Svart humor

Fansen strides fortsatt om Homme egenhendig forvoldte Queens of the Stone Ages død med sin ubarmhjertige behandling av sin mangeårige makker, Nick Oliveri. Det er ingen tvil om at QOTSA er et annet band uten den mikrofonspisende villstyringen på bass. Samtidig har bandet alltid hatt en mer tilbakelent og subtil side som utvilsomt er Homme sitt varemerke. Den svarte humoren og de absurde tekstene er fremdeles en av hjørnesteinene på «Era Vulgaris», om enn ikke like bitende og treffsikker som tidligere.

Det finnes ingen umiddelbare hits av kaliberet «Lost Art of Keeping a Secret» og «No One Knows», men plata inneholder fire virkelig gode låter: «Into the Hollow», spenstige «3’s & 7’s», småpsykedeliske «River in the Rod» og den svale «Make It Wit Chu» er alle solide QOTSA-komposisjoner.

Andre låter butter hodet mot veggen, de mangler forløsning og inspirasjon. Ingenting er direkte dårlig, men litt småblekt i forhold til tidligere bragder. Solid

På mange måter er QOTSA sin egen verste fiende. Har man laget fire solide album, flere av dem bortimot klassiske, legges lista høyt. I en hanekamp mot noen av disse er «Era Vulgaris» nødt til å tape, selv om det ikke er noen dårlig plate.