Sin egen historie

«Biographie» kaller Olav Christopher Jenssen sin store retrospektive utstilling i Astrup Fearnley Museet, og til tross for at 15 års arbeid vanligvis bare går inn som del av et levnetsløp, er det en talende tittel. Jenssens maleriske verk har i sine ulike faser framstått med karakter av å romme sin egen historie, og ikke bare som utløper av trend og tradisjon.

  • Selv om 27-åringen tilsynelatende traff maleriets nye tid ved å dra til New York i 1981 - og fra året etter fant sin faste base i Berlin - så prøvde han ikke straks å ri inn i offentligheten på bølgen av «Bad Painting» og «Heftiger Malerei». Selvsagt ble Jenssen påvirket av de nye ekspressive signalene, men hans vei videre gikk noe på siden av det «heftige» hovedsporet og i et annet tempo enn det markedet lokket «sprintmalerne» med. Deres kommersielle suksess - som ble kortvarig for mange - kunne han for øvrig iaktta på nært hold fra sitt bosted i Kreuzberg, hvor flere av de såkalte «nye ville» hadde kommet fra.
  • Samtidig som Jenssen holdt distanse til den maleriske tidsånden i det tidlige 80-tallets Berlin, beskriver han nå bildene fra denne tida som «en slags oppklaring forbundet med det å komme litt på avstand til ting som hadde preget min oppvekst». Riktignok framstår «I min fars land» fra 1987 med sin munchske sommmernattstemning over Vesterålens koller som noe av et sinnbilde på romantisk nordisk naturoppfatning, men det virker som om han malte seg gjennom en tradisjonsforankret forestilling om det regionale landskapet med dette lerretet. Håndteringen av selve stoffet forløste et mer assosiativt visuelt potensiale.
  • «Det er tilstedeværelsen og beredskapen til å følge prosessen med oppmerksomhet som blir avgjørende,» sier Jenssen i katalogen. Utsagnet peker mot det mest grunnleggende i hans maleri, og man ser det i hvordan han lar seg anspore av de mange mulighetene som ligger i mediet. Jenssen kan være en planmessig maler, men han er ikke analytikeren som setter inn en teoretisk formulert strategi som mottrekk til påstandene om maleriets krise. Denne krisebevisstheten står ham sikkert like fjernt som alle krav om å knytte opp sitt medium mot et innhold som ikke er gyldig for hans egen kunstneriske posisjon.
  • Derfor har Olav Christopher Jenssen heller aldri latt seg influere av nærheten til det tyske traumet, som farger så mange kollegers kunst. «Å innfri noe program var aldri noen forpliktelse,» uttaler han et sted - og ser sin maleriske dagsorden i forhold til egen biografi, som er i ferd med å bli del av en større kunsthistorie.