ESPEN SØBYE:  Redaktør for det nye Samtiden -  i en serie av fire engangsredaktører. Foto: truls Brekke
ESPEN SØBYE: Redaktør for det nye Samtiden - i en serie av fire engangsredaktører. Foto: truls BrekkeVis mer

Sin egen samtid

Aschehoug forlag fant ut at de skulle korte ned redaktørtiden for tidsskriftet Samtiden til et minimum - ett nummer per redaktør. Det var en god idé.

Kommentar

Espen Søbye er redaktør for det nye Samtiden - i en serie av fire engangsredaktører. De andre i oppsettet er Lena Lindgren, Hege Ulstein og Simen Ekern. Tidene er endret fra da Samtiden hadde to redaktører i løpet av 73 år - fra 1890 til 1963.

Under lanseringen i Aschehougs foajé - som kanskje er mest kjent for sine drapsvåpen av noen lampetter - fortalte Søbye om kriteriene for å invitere skribenter. Artiklene skulle inneholde «rasjonelle beskrivelser» og «kjølig analyse». De skulle være frie for polemikk, egenmarkeringer, moralsk indignasjon, spissede problemstillinger og avsløringer. «Ingen personangrep. Ingen samfunnsdebattanter, ingen bloggere». Bladet skulle «ikke spore til debatt, men være konstaterende, realitetsorienterende, og handlingsdrivende,» erklærte Søbye.

Denne oppramsingen kan virke som et slags publisistisk selvmord i en moderne medievirkelighet, og mange vil nok stusse over at den skarpe kritikeren Søbye legger slike bånd på sitt skribentkorps. Men formuleringene vekker mange tanker - ikke minst om Søbye selv og hva det er han egentlig driver med i de mange beske artiklene sine, for eksempel i hans seneste nedsabling av Bjørn Westlies bok om NSBs bruk av krigsfanger.

Søbye skriver ofte sterkt, gjerne med utgangspunkt i detaljer som kan synes marginale, men som han vet å spinne større tanker ut av. Artiklene Søbye byr oss som gjesteredaktør i Samtiden handler f eks om fagorganisering, minoriteter, kystfiske, statsbudsjettet og jødeutryddelsene. Det er rolige artikler, fulle av fakta, til tider nesten parodisk statistiske, som i Aftenposten-kritiker Anne M. Prinos' analyse av fjorårets norske romaner. Her får vi en tabell med kolonner for forfatters alder, debutår, sjanger, fortellerposisjon osv. Vi får vite at det yrket som oftest går igjen blant hovedpersonene, er ... forfattere.

Særlig interessant er Synne Corells reflekterende artikkel om fjorårets grunnlovsjubileum. Analysen av NRK-serien «Jakten på Norge» og nettstedet «Min stemme» går rett inn i den allmenne berøringsangsten for kollektive smertepunkter som immigrasjon og 22. juli-massakrene.

Om Aschehoug skal fortsette med hyppige redaktørskifter, vites ikke, men det burde være nok av gode kandidater å ta av - folk som ikke har mulighet til å påta seg en langsiktig forpliktelse, men som kanskje kan bidra like kreativt og tankevekkende som Søbye gjorde i valg av temaer og skribenter. For bare å ta noen navn som faller en inn - hva med Erling Sandmo, Christine Myrvang, Torgrim Eggen, Erika Fatland, Guri Hjeltnes, Kåre Verpe, Marta Breen?