Sin fars datter

Far og datter på følelsesladd jakt etter Berthold Grünfeldts opprinnelse.

TV: Den personlige dokumentarfilmen der filmmakeren utforsker sin egen familiehistorie er en sjanger med økende interesse. Når Nina Grünfeld nå forteller om sitt eget opphav, plasserer hun seg i en tradisjon hvor de ferskeste eksemplene er amerikanske Jonathan Caouettes «Tarnation», svenske Carl Johan De Geers «Med kamera som trøst» og norske Gunnar Hall Jensens «Gunnar Goes Comfortable».En vesensforskjell er det likevel: Nina Grünfeld er ikke hovedpersonen i sin egen film. Det er hennes far, den velkjente psykiateren Berthold Grünfeldt, som her legges ettertrykkelig under lupen, i utgangspunktet ganske motvillig.Dobbeltrollen som regissør og datter er likevel ingen liten birolle. Nina hopper fram og tilbake mellom de to funksjonene. Hun driver historien fram som halsstarrig etterforsker. Det er farens opphav som her skal spores opp. Han kom til Norge fra Slovakia som ett av flere jødiske barn før krigen, men vet ikke, eller vil ikke vite, hvem som var hans mor og hvilken skjebne hun led.Datteren heter Nina Fredrikke og mener at navnet er et spor, kanskje er hun oppkalt etter en ukjent farmor. Nei da, avkrefter «Bertie», som hun kaller ham. Hun er oppkalt etter en populær dansk sangduo, Nina & Fredrik. Det er med andre ord lite å hente hos psykiateren som later til å ha fortrengt alt. Far og datter reiser både geografisk og psykisk. Det er spennende som en detektivhistorie og jeg skal ikke røpe løsningen her. Men vel så medrivende er Berties «fluktrute» gjennom avvisning, likegyldighet og skam til erkjennelse. Regissørens deltakelse -   hun gråter, provoserer og konfronterer sin far -   setter et flott personlig stempel på filmen, uten at den noensinne oppleves som uvesentlig eller privat.