Sinatra fra A til Å

Frank Sinatra døde i går av hjerteinfarkt, 82 år gammel. I dag hylles han som en av de største sangerne i populærmusikkens historie. Men han var mer enn en sjarmør med fløyelsstemme - her er noen av de andre historiene om Frankie Boy.

Anthony Martin og Dolly Sinatra fikk sitt eneste barn desember 1915. De ga ham navnet Francis Albert, som senere ble til Frank.

Bing Crosby og Billy Holiday sang seg tidlig inn i unge Franks hjerte. Han lyttet nøye og slik lærte han seg sin eminente crooner-teknikk: Kontrollert improvisasjon av rytmene i melodien sammen med piano, bass, trommer og blåsere.

Chicago var byen der Sinatras unike sangstemme for alvor ble lagt merke til.

Dorsey, med Tommy til fornavn, var bandlederen som la merke til den og ga Sinatra jobbkontrakt som vokalist.

«Et tilbud han ikke kunne si nei til» er den uoffisielle forklaringen på hva som fikk Dorsey til å godta at Sinatra brøt kontrakten etter tre årø- for å forsøke seg som soloartist. Tilbudet skal ha blitt framført av mafiabossen Willie Moretti m/pistol.

Frankie Boy fikk platekontrakt og klarte seg godt på egenhånd. Hans kjælenævn den gangen var for øvrig «The Voice»ø- senere kom også «Ol' Blue Eyes».

Guinness Rekordbok har notert Sinatras publikumstall på 175ø000 fra Rio de Janeiro som den største folkemengde som noensinne har samlet seg foran en soloartist. Men det var langt ut i karrieren - selv Sinatra måtte slite sin vei til rekordboka.

Hovmester, for eksempel, er en av de jobbene han måtte ta for i det hele tatt å få synge: Da Sinatra fikk sin første jobb som sanger i 1938, krevde innehaveren av The Rustic Cabin i New Jersey at han i tillegg måtte opptre som komiker og ellers varte opp gjestene etter behov. Lønna var på 25 dollar i uka.

Journalist har han også vært. Sinatra kranglet seg til en jobb som sportsreporter for The Jersey Observer da han var 18 år gammel.

Kitty Kelleys bok fra 1986, «His Way», forteller dette og mye annet morsomt om Sinatra. Boka tilhører ikke Frankies favorittlitteratur.

Lungene til Sinatra skulle man kanskje tro var like fulle av tjære som luft - men han hadde en unik evne til å holde ut de lange tonene. Som ung mann trente han opp lungekapasiteten ved å svømme under vann mens han pugget sangtekster. Men nå over til noe helt annet, nemlig:

Mafiaforbindelsene, som bidro til å kaste et noe snuskete slør over Sinatras image.

Nelson Riddle, derimot, la et silkemykt og vakkert slør over sangeren. Riddles strålende arrangementer har mye av æren for den evigvarende kvaliteten på Sinatras plateinnspillinger for Capitol i 50-årene. På denne tida var Frankie også en feiret filmskuespiller.

Oscar fikk han til og med, for «The House I Live» og «Herfra til evigheten». Det gikk ikke like bra med Sinatras forsøk på å engasjere seg i politikk:

President Kennedy mottok pengestøtte fra sangeren på 60-tallet - men på grunn av mafiaryktene ble han holdt på noen armlengders avstand fra presidenten. I 1972 sa han et bittert farvel til demokratene og plasserte seg selv ytterst på høyresiden i amerikansk politikk. Han ble senere en varm tilhenger av Ronald Reagan. Nedturen var begynt.

Quincy Jones stilte sitt orkester og sine arrangementer til rådighet for Frankie Boy i 1984. Resultatet ble plata «L.A. Is My Lady», nok et bevis på at Sinatra var på vei nedover. Så selv om han, sammen med Sammy Davis jr. og Liza Minnelli, høstet trampeklapp i Ekeberghallen i Oslo i 1989, var det ikke en stjerne i sin største stråleglans vi fikk se.

Rat Pack kaltes forresten gjengen av smokingkledde stjerner som Sinatra sang og opptrådte med. Sammy Davis Jr. og Dean Martin var, sammen med Sinatra selv, de feteste rottene. Frekk prat og pen sang var varemerket.

Slagferdig har forresten Sinatra alltid vært, og ikke bare i sine formuleringer. Det finnes mange historier om hvordan han slo fra seg mot ansikter han ikke likte, en av dem som fikk kjenne den gamle amatørbokserens høyrehook var sladrespaltististen Lee Mortimer. Sinatras far var også bokser, Frankie lærte tidlig å slåss - og det var en slåsskamp i ung alder som påførte Sinatra en litt dårlig hørsel.

Trommehinnene til Sinatra var nemlig ikke så gode som hans gehør skulle tyde på. Etter den omtalte slåsskampen ble en av dem så ødelagt at han slapp unna militærtjeneste i 1941.

U2-vokalisten Bono var blant dem som hyllet Sinatra på CD'en «Duets» fra 1993. Han var nok ikke en av Framkies nærmeste venner, men uttrykte i anledning CD-utgivelsen stor respekt for Sinatras «stil».

Vennene ga ofte Sinatra mer besvær enn glede. Det var vanskelig for ham å snakke seg bort fra innholdet i et bilde fra 1976, der han smiler sammen med brutale bandeledere som Paul Castellano, Thomas Marson og Carlo Gambino. Men hyggelig hadde de det sikkert, med dyre drinker og hele greia.

Whiskey-merket Jack Daniels var Sinatras favorittdrikk og han gikk sjelden på scenen uten et glass. Og hva skal vi skrive når neste bokstav er X?

Xerasia, kanskje, et medisinsk uttrykk for tørrhet i hårbunnen. Det kan være årsaken til at Sinatra mistet sin blonde manke og - ifølge en illoljal hushjelp - hadde 15 tupéer hjemme i Palm Springs.

Yngvar Numme er en av dem som på en dag som denne nok ikke synes Sinatras hår er det viktigste. Numme er blant Frankies største fans i Norge - hans radbrekking av «New York, New York» med Dizzie Tunes ble gjort med kjærlighet.

Zeppo Marx, en av komibrødrene, er også på en sær måte forbundet med Sinatra og kjærlighet. Han var nemlig gift med Barbara før hun ble fru Sinatra i 1976. Nancy Barbato, Ava Gardner og Mia Farrow var Sinatras koner før Barbara. Farrow var 21 år da hun giftet seg 51-årige Sinatra i 1966 - ekteskapet holdt i 16 måneder.

Ærlighet varer som kjent lengst og - muligens inspirert av dette sannhetsordet - skal Sinatra på sine gamle dager ha innrømmet sine mafiaforbindelser med utsagnet «de var de eneste som hjalp meg da ingen andre trodde på meg.» Nåvel, en til som aldri mistet troen på Frank Sinatra, var ham selv:

Øve på filmreplikker, for eksempel, var noe Sinatra sjelden gjorde. Han mente han var så god at ett, maksimalt to, opptak av seg selv under filminnspillingene måtte holde. Men etter alle disse detaljene - hva var den viktigste merkesteinen i Sinatras karriere?

Året 1953. Det ble begynnelsen på den evige opptur: Sinatra var blakk, syk og langt nede i en karrieredal, da han for lusne 8ø000 dollar tok hovedrollen i «Herfra til evigheten». Han fikk Oscar for filmen og derfra - til evigheten - vil han bli husket: Mer for sin kunst enn for sin sjanglete livsførsel.

MY WAY:</B> Frank Sinatra gjorde det alltid på sin måte.