Sinfoniettas ansikter

Besnærende klanger fra et ungt norsk komponistunivers.

Det er ikke bare Oslo Sinfoniettas spill under Christian Eggens taktstokk som gjør denne utgivelsen bemerkelsesverdig, selv om det er en attraksjon i seg selv å høre en så gjennomlyst ensemblesats fra start til mål.

Musikken, signert fem unge norske komponister, er nemlig bemerkelsesverdig nok i seg selv. Tilsynelatende uanfektet av trender og tendenser griper de direkte tilbake til etterkrigsmodernismen fra 50- og 60-tallet, som sentrale norske samtidskomponister i en generasjon eller to har vært så opptatt av å distansere seg fra. Og de gjør det med en forbløffende håndverksmessig kyndighet som unnviker pastisjen, og som i fullt monn kan gjøre krav på betegnelsen ungt og lovende. Uroen sniker seg først inn etter hvert som gleden over klangen fortar seg og gir plass til en ubehagelig følelse av déjà vu .

For gjentakelsen innebærer også en forskyvning og fordreining av den originale begivenheten. Derfor blir Trond Reinholdtsens «Psalm» og Lars Petter Hagens «Nudes» stående som øvelser i Boulez' statiske klangunivers, slik også Bendik Hagerups og Maja Kjelstrup Ratkjes verker forvitrer til materialstudier etter flere gangers lytting.

Gi disse komponistene en god idé, og det kan skje underverker, av det slaget som åpenbart allerede har streifet Eivind Buene. Hans «Death and Entrances» overskrider materialbeherskelsen med en dramatisk gestus som gir musikken et skikkelig løft.