Singellivet går sin gang

Marit Eikemo skriver om den dagen mulighetene snevrer seg inn i sin romandebut «Mellom oss sagt».

(Dagbladet.no): - I dag lever folk i ekteskap, som samboere, som aleneforeldre, i bokollektiv eller som single. Nye kjønns- og seksualitetspraksiser har utfordret den tradisjonelle kjernefamilien, skrev kjønnsforskeren Wencke Mühleisen i Klassekampen på mandag.

Hun peker på at stadig flere velger å leve alene, og at folk slett ikke samler seg om den tradisjonelle norske kjernefamilien.

- Barn lever sammen med biologiske foreldre, fosterforeldre, adoptivforeldre, likekjønnsforeldre og andre sosiale foreldre uten biologisk tilknytning. (...) Stadig flere bor alene i ulike faser av livet. Seriemonogamiet er etablert. Storfamilier med røtter i andre kulturelle tradisjoner har gjort sitt inntog. Med andre ord er det slett ikke klart hvilke former for familiære samliv mennesker samler seg om i dag.

Men er det egentlig så mange muligheter?

Marit Eikemo (35) stiller seg skeptisk til det. I sin debutroman «Mellom oss sagt» skriver hun om Regine, en singel jente i tredveåra som sliter med å finne seg til rette i dagens Norge.

- Hun har oppdaget at det ikke er så mange måter å leve livet på, sier Eikemo til Dagbladet.no.

Privatliv en saga blott

Den tidligere Syn og segn-redaktøren har markert seg som samfunnsdebattant. Nå stiller hun spørsmål til det moderne Norge i romanform.

UFRI: Hovedpersonen i Marit Eikemos debutroman må innse at en del ting har blitt for seint. - Hun bor i et land med mange muligheter, men plutselig er de ikke der lenger. Forholdet med den fine kjæresten er slutt og Regine har en tilsynelatende ubegrenset frihet, men føler seg likevel ufri, sier Eikemo. Foto: MARIA BØRJA
UFRI: Hovedpersonen i Marit Eikemos debutroman må innse at en del ting har blitt for seint. - Hun bor i et land med mange muligheter, men plutselig er de ikke der lenger. Forholdet med den fine kjæresten er slutt og Regine har en tilsynelatende ubegrenset frihet, men føler seg likevel ufri, sier Eikemo. Foto: MARIA BØRJA Vis mer

- Vi har et veldig sterkt individfokus og et ideal om et vellykket sosialt fellesskap som er vanskelig å kombinere. Samfunnet har utflytende grenser mellom det intime og offentlige, mener Eikemo.

Den utydelige grensen viser debutanten fram i mange sammenhenger. Hun lar hovedpersonen gå rett inn i folks privatliv på husvisninger, drikke alene i barer, jobbe på en offentlig arena som Aetat - der privatliv møter den profesjonelle kundebehandlingen. Regine beveger seg fra hjemmet til slitsomme bussturer, forfatteren lar henne skifte og sminke seg på offentlige toaletter, og til sist fører hun henne til et offentlig svømmebasseng.

- Skillet blir stadig mindre tydelig?

- Ja, det har skjedd i løpet av de siste 15-20 årene, på alle plan i samfunnet. Når det private blir offentlig og det offentlige blir privat kan man ikke gjemme seg. Regine vil være i fred, men klarer ikke være alene.

Bli realisert

Forfatteren mener friheten i samfunnet føles grenseløs, men at den ikke er det.

- Følelsen av å ha mange muligheter er reell, og mens man er student ligger livet åpent. Men så snevrer mulighetene seg inn, sier hun.

For Regine blir dette tydelig når hun til tross for hovedfag fra universitetet ikke finner en bedre jobb enn engasjementet på Aetat. Hun treffer ikke Mannen i sitt liv, familien er utålmodige med henne - hun er familiens barn - og vennene blir fjernere og fjernere. Hun er veldig rastløs - og ganske ensom.

- Vi har en oppskrift på et vellykka voksenliv der man skal være så fri, man skal reise og jobbe og bli realisert. Man kan være utfrika og leve utsvevende som student, men når du nærmer deg 40, er det ikke knytta like mye stolthet og styrke til det. Man skal gjøre karriere, og det er knyttet til krav om selvrealisering.

Men der denne leseren begynner å vente på Den store reisen, at Regine skulle ut i verden for å Finne seg selv - eller bare komme vekk - skjer ikke det.

- Nei, Regine vil være i Bergen. Hun føler seg også veldig vanlig, sier Eikemo.

Vil ikke ha barn

- Skjønnlitteraturen må kunne ta opp i seg politiske temaer. Jeg skriver ut fra at samfunnet er en konsekvens av noe, av politikk og verdisyn. Det er en utforsking av en situasjon. Jeg vil skildre en fase der fellesskapet er i oppløsning, forklarer Eikemo.

Debutromanen hennes er ganske dyster lesning og den treffer en viss generasjon ganske rett i panna. Det er morsom lesning, også, men ubehagelig fordi man kanskje heller ler av Regine enn med henne. Hun er veldig åpen, og man blir noen ganger pinlig berørt over hvordan hun - på alle måter - byr på seg selv. Når hun endelig har noe å skjule, blir hun overlykkelig over å ha et privatliv å verne om.

Eikemo mener nettopp de som ikke har familie ikke får sitt privatliv respektert. Og Regine anerkjennes heller ikke som en voksen person av sin egen familie.

- Fordi hun er alene?

- Fordi hun ikke er helt realisert, sier Eikemo med et snev av ironi. For hva ligger egentlig i det begrepet?

Det oppstår en mistillit mellom Regine og søstra, som har små barn og jobber lange dager. Når hun kommer hjem, venter husarbeidet, oppussinga, og så videre, og så videre.

- Småbarnsfamiliene har liten tålmodighet med folk som Regine. De er midt i livet, de investerer, skaper verdier, reproduserer seg, det går i ett og det er bare de som har lov til å være utslitt. Småbarnsfamiliene skal rekke alt, de skal bake kake i tillegg til 10 000 andre ting. Det oppstår gjensidig mistillig mellom den som har kommet dit og den som ikke har det, mener Eikemo.

Hun vil at leserne skal se i nåde med Regine, fordi hun ikke får til å leve livet sitt mer «hensiktsmessig». Hun vil blant annet ikke ha barn.

- Og jeg tror på det. Mange kvinner som sier de ikke vil det blir fort mistenkeliggjort. Man tror de egentlig vil det, likevel, sier forfatteren.

Tas ikke på alvor

For ikke alle kvinner vil ha barn. Ikke alle jenter liker shopping. Og i «Mellom oss sagt» møter vi en hovedperson som ofte definerer seg vekk fra «typiske jenter», «der har du forskjellen på meg og andre jenter,» sier hun blant annet. Men hun er jente, hun er singel, hun er i 30-åra og hun bor i en stor by. Det er det flere som ikke har klart å komme forbi, og dermed plassert Eikemos romandebut under såkalt chick lit.

- Bare fordi det handler om en kvinne i 30-åra i urbant miljø, får jeg spørsmål om dette er en chicklitroman, sier Eikemo oppgitt.

- Nettopp derfor er det en viktig bok. Hvis historien om Regine blir mistenkeliggjort som chick lit, betyr det at dette er en type liv man ikke kan ta på alvor? Ingen hadde sagt det om handlingen var i en bygd. Jeg vil ta Regine på alvor som en sammensatt person med eksistensiell angst og uro. Jeg henviser henne ikke til selvironien.

Tilbakemeldingen sier noe, mener Eikemo:

- Det er kjempeinteressant å bli møtt med den type holdninger. Og det å bli plassert innenfor for de rammene passer fint med Regines klaustrofobi.