Singelsamfunnet: myte eller fakta?

Hvordan er singellivet? Aktivt, fritt og engasjert, eller en trist tilværelse i ensomhetens fengsel?

Med Ally McBeal, Bridget Jones og deres mange smarte og taleføre medsøstre har interessen for singellivet fenget som ild i tørt gress. Men hvor mange de single er, og hva som kvalifiserer for å bli kalt singel, er ikke entydig. Den tyske sosiologen Ulrich Beck har sammenliknet bruk av statistikk med å handle i et supermarked. Utvalget er rikholdig, enhver kan plukke med seg det en vil ha. De som gjerne vil ha frem at singellivet er undervurdert, finner støtte i statistikk som viser at 40 prosent av husholdningene består av én person. Mens de som mener at singellivet er kraftig overvurdert, påpeker at bare 19 prosent av oss lever alene ifølge like troverdig statistikk. Ved første øyekast er dette to uforenlige tall, men ved nærmere ettertanke to riktige tall til hvert sitt bruk.

Det første tallet forteller oss at av landets to millioner husholdninger, som består av knapt 2,2 personer i gjennomsnitt, er 40 prosent en enpersonhusholdning. Her er store variasjoner fylkene imellom. I Oslo er enpersonhusholdninger i flertall (55 prosent) mot 34 prosent i Sogn og Fjordane og Sør-Trøndelag. Dette er utvilsomt nyttig kunnskap for store og små planleggingsoppdrag. Hvor store husholdninger bør boligmarkedet dimensjoneres for; er det suppeposer for én eller fire som vil være mest etterspurt?

Det andre tallet, 19 prosent, er ikke regnet ut fra husholdninger. Her er det hoder som telles, nærmere bestemt hvor stor andel av landets om lag 4,5 millioner innbyggere som bor alene. Holder vi oss til den voksne befolkningen, bodde nærmere hver fjerde for seg selv i 1998. Andelen aleneboere er særlig høy blant de eldste kvinnene, snaut tre av fire kvinner over 80 år bor alene. Slik kunnskap er blant annet nyttig for dem som vurderer omfanget av familiebasert kontra offentlig omsorgstilbud.

Men er statistikken over aleneboere en brukbar indikator på antallet single, eller er de ekte single de som hverken har kjæreste, samboer eller ektefelle? Statistikken gir ingen direkte tall for single, forstått på den sistnevnte måten. Her finner vi bare personer som lever alene i husholdningen og de som hverken er gifte eller samboere. Noen offisiell kjærestestatistikk finnes heldigvis ikke. Men hvor mange som til enhver tid er gifte, samboere og de som ikke lever i samliv, har vi tall for. Vel en av tre voksne lever ikke i samliv. Av disse må vi regne med at en betydelig andel har en kjæreste. Ifølge en fersk undersøkelse fra Sverige hadde vel en av ti 30-åringer en partner de ikke bodde sammen med, slik at den «reelle» andelen single i denne aldersgruppen var 12 prosent av kvinnene og 18 prosent av mennene.

Beveger vi oss i retning av et «singelsamfunn»? Det er ingen tvil om at stadig flere bor alene og ikke lever i samliv, når en ser utviklingen de siste 20- 30 årene under ett. Folke- og boligtellingene viste en fordobling av andelen som bodde alene fra 1970 til 1990. Intervjuundersøkelser indikerer at veksten har fortsatt inn på 1990-tallet, men mye av økningen kan skyldes endringer i hvordan studenter har blitt registrert i disse undersøkelsene. Noen stor oppgang i de aller siste årene er det ikke tegn til.

At samboerne har vært på fremmarsj er velkjent, men også gruppen som ikke lever sammen med ektefelle eller samboer, har økt. Økningen er aller sterkest blant de yngste, men også blant personer i 30- 40-årsalder har det vært en klar oppgang fra slutten av 1970-tallet. Til nå er det imidlertid ikke noe som tyder på at vi oftere velger et permanent singelliv fremfor å flytte sammen som ektefolk eller samboere. Selv om sjansene for få et livslangt samliv har sunket betraktelig, står samboerskap såvel som ekteskap fortsatt sterkt. Forklaringen ser heller ut til å ligge i at samlivene er blitt skjørere. Det ser vi ved at skilsmissetallene har økt gjennom mesteparten av perioden, selv om det i de siste årene også har vært en viss nedgang. Og når samboerbruddene legges til (samboerskap oppløses som kjent langt oftere enn ekteskap), sier det seg selv at sjansene for at flere av oss hyppigere vil oppleve perioder i livet uten ektefelle eller samboer, øker.

Men hvem er så disse single som det er skapt så mye blest om i de senere år? Litt tilbake i tid ville vi kanskje heller ha omtalt dem som enslige, men da går tankene lett til en ensom og trist tilværelse. Da svinger det mer når mediene setter søkelyset på singellivet. Her fornemmer vi urbane og vellykkede unge mennesker som har tid og penger til å dyrke seg selv, og kan nyte kafélivets uforpliktende fellesskap fremfor å la seg tynge av hverdagsproblemer i familien. Men hva med de middelaldrende som bor alene fordi tidligere ektefelle og barn har flyttet ut, og alle de gamle enkene og de langt fra så mange enkemennene som bor alene og heller ikke har noen hjertevenn? Strengt tatt oppfyller vel også de kravene til å fremstå som single. Ut fra statistikken som viser hvor mange som er aleneboere, må vi anta at det dreier seg om betydelige grupper. Av landets aleneboere er anslagsvis 28 prosent under 35 år, 16 prosent mellom 35 og 50 år og resten, altså mer enn halvparten, over 50 år.

Yngre aleneboende er kjennetegnet av å ha høyere utdanning, og bosted i sentrum av en storby. Slik sett er ikke Ally McBeal helt utypisk. I Norge finner vi etter alt å dømme landets sterkeste konsentrasjon av aleneboende og enslige i Oslos sentrale bydeler. I Oslo indre by øst bodde snaut halvparten av den voksne befolkningen alene i 1993. Den samme tendensen finner en i land som Storbritannia og Frankrike, med en utpreget konsentrasjon av unge, høyt utdannede aleneboende i sentrale strøk av Paris og London.

Så hvordan er singellivet? Aktivt, fritt og engasjert, eller en trist tilværelse i ensomhetens fengsel? Det er vanskelig å generalisere om dette, variasjonen er stor. Det er likevel all grunn til å tro at det store flertallet greier seg utmerket. Fordelen ved å bo alene er frihet og uavhengighet. Yngre personer som bor alene er svært aktive utenfor husholdningen, og tilbringer ikke mer tid alene enn dem som bor sammen med noen. Framfor alt bruker aleneboende og enslige mer tid sammen med venner.

Samtidig er det grunn til å understreke at enpersonhusholdninger i en viss forstand er mer sårbare enn husholdninger som består av flere personer. De har færre ressurser å trekke på når problemer oppstår, for eksempel i form av arbeidsledighet eller sykdom. I gjennomsnitt har aleneboende dårligere økonomi enn andre. Framfor alt er aleneboende med lav utdanning utsatt. Middelaldrende og eldre som bor alene er mindre aktive utenfor husholdningen; det er særlig blant disse at ensomhetsproblemene melder seg.

Selv om utbredelsen av «singelsamfunnet» kan diskuteres, har de sosiale og økonomiske endringene vi forbinder med dette begrepet utvilsomt satt sitt preg på samfunnet, og stilt politikken overfor nye utfordringer. For eksempel bidrar de mange enslige og aleneboende i storbyenes sentrumsområder til et sterkt press på boligmarkedet i disse områdene. De vil bo «der det skjer», i gangavstand til nærmeste cappuccino. Denne utviklingen har også bidratt til å forskyve tyngdepunktet i det sosiale kontaktmønsteret; bort fra familie, bolig og nærmiljø og mer i retning av nære vennskapsrelasjoner og et utadvendt, «kontinentalt» mønster.

Mye tyder på at det i fremtiden vil bli enda vanligere å bo alene. Finnes det motkrefter? I en bok for noen år siden hevdet Peder Martin Lysestøl at utviklingen mot stadig mindre hushold skapte velferdsproblemer for husholdene sjøl. Dessuten førte det til samfunnsmessige problemer som omfattende energisløsing. Han reiste spørsmålet om ikke tiden var inne for en sterkere satsning på kollektive boformer. Kollektive boformer har utvilsomt en del gunstige sosiale og miljømessige sider, men er det mulig å kombinere slike boformer med en individualisert kultur og sterke ønsker om frihet og uavhengighet?