Sint pianist

«Jeg sitter i husets minste rom med Deres anmeldelse. Foreløpig har jeg den foran meg.»

Denne nådeløse komponisthilsenen til en sterkt negativ kritiker tilhører en annen tid. Men det hender også i våre dager at en kunstner «svarer» sine anmeldere, og en som nå tar et susende oppgjør er den unge amerikanske jazzpianisten Brad Mehldau.

  • Mehldaus utgangspunkt er en vedvarende irritasjon over til stadighet å måtte lese hvor sterkt han og hans trio er påvirket av den så smått legendariske The Bill Evans Trio. I et temperamentsfullt essay, trykt i heftet til CD-en «Art of the Trio 4, Back At the Vanguard», plukker han påvirkningspåstanden i fillebiter ved å påpeke - ut fra strengt musikalske kriterier - hvor ulikt hans og Evans' uttrykk egentlig er. Og Mehldau fyrer løs videre:

«Problemet med mye av det som skrives om jazz er at det sakker akterut for selve musikken. Som i rockjournalistikken baserer skriveriene seg på biografiske rykter om artisten, men har et pretensiøst tillegg: Skribentene benytter disse spekulasjonene til å foreta generelle, overfladiske musikalske bedømmelser. Dette er en form for opphøyet vrøvl som bærer i seg det verste ved det som skrives om både pop og klassisk musikk... La meg gjøre det helt klart: å skrive om hvordan en pianist krøker seg sammen over pianoet eller kjemper med sitt stoffmisbruk er ikke sammenliknende kritikk, å skrive om det pianisten gjør med melodi, harmoni, rytme og form er.»

  • Mehldau kan meget vel leses prinsipielt der han svinger svøpen over kritikernes manglende sakkunnskap, flukt inn i falsk mytemakeri og sviktende forståelse av kunst. «Det hjelper å vite at det faktisk er en form der,» skriver han med et ironisk snerr til dem som tror at han og trioen bare «jammer i vei», og rører dermed ved all moderne kunsts svøpe: Oppfatningen av at den er tilfeldig og uten form, rammer eller struktur.
  • Enig eller uenig med Mehldau, så er det forfriskende med utøvere som fremmer sterke synspunkter så velfunderte og velartikulerte som hans. Essayet bør være obligatorisk lesning for både kunstnere og kritikere her hjemme, hvor det mest framtredende ved den fruktbare kunstner- kritiker-debatten er dens fravær.