«MORG»: Grafittimiljøet var et av mange steder Anders Behring Breivik søkte seg til, uten å finne sin plass, skriver artikkelforfatteren. Hans signatur skal ha vært «morg». Dette bildet er tatt i Oslo denne uka. Foto: ATK
«MORG»: Grafittimiljøet var et av mange steder Anders Behring Breivik søkte seg til, uten å finne sin plass, skriver artikkelforfatteren. Hans signatur skal ha vært «morg». Dette bildet er tatt i Oslo denne uka. Foto: ATKVis mer

Sint ung mann

Å forstå Breivik, er nødvendig for å forstå samfunnet vi lever i. Å forstå samfunnet vi lever i, er nødvendig for å forstå Breivik.

Mye har forandret seg på 15 år, men mye er fortsatt det samme. Arfan Bhatti blir av mange - nå som da - sett på som den største trusselen mot samfunnet, og Anders Behring Breivik fremstår - også nå som da - for folk flest som den samme sosiale taperen som han alltid har vært. Den største forskjellen - sett bort fra det åpenbare; at Norge har blitt rammet av en forferdelig tragedie som har kostet oss 77 menneskeliv - er at både Arfan Bhatti og Anders Behring Breivik i 2012 legger en politisk ideologi til grunn for sine handlinger og syn på samfunnet. Da jeg vokste opp, tre år og tre kilometer i luftlinje fra Anders Behring Breivik, var det allmenn oppfatning blant oss - ressurssterk vestkantungdom med dragning mot et liv i perieferien av det normative samfunnet - at Arfan Bhatti var en det var all grunn til å frykte. Han var selve symbolet på den fremmedkulturelle gangsteren med ubegrenset tilgang til de kriminelle miljøene vi kjenner som A/B-gjengen og Young Guns. Anders Behring Breivik var noe vanskeligere å plassere, men ikke mindre stereotypisk. En vestkantramp med graffiti og småkriminalitet som foretrukne fritidssysler. Samtidig var han en dannet og forfengelig ung gutt i en vennegjeng der perfekt utseende, dyr klesstil og sosial status var viktige idealer. Slike som ham gikk det tretten av på dusinet i dette miljøet. I etterpåklokskapens lys kan det være vanskelig å kalle en massemorder med ultrakonservative meninger, militant nasjonalistisk holdning og 77 menneskeliv på samvittigheten for «normal», men det er vesentlig å være dette bevisst for å nærme seg en forståelse av hva som har ført til at han ble som han ble.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men hva er egentlig normalt? Basert på det jeg har sett av ham i retten den første uka fremstår Anders Behring Breivik som alt annet enn paranoid schizofren eller psykotisk, og veldig mye skal skje de neste ukene om jeg skal skifte mening. Noe er imidlertid unormalt med Anders Behring Breivik - la oss for diskusjons skyld snakke om dette som fundamentet for hans dyssosiale personlighetstrekk - og det er dette noe som gjør han til det psykologiske mysteriet som står fremfor oss i rettsal 250. Om det er medfødte disposisjoner eller egenskaper utviklet i tidlige barndomsår, er ikke jeg kvalifisert til å svare på. Med oppvekst på 90-tallets Oslo Vest som «fagfelt», ønsker jeg derimot å si noe om hvilke samtidige tendenser jeg tror kan ha vært med på å legge til rette for at hans psykiske disposisjoner fikk slå ut i full blomst, med de forferdelige hendelsene den 22. juli som resultat.

Jeg har aldri møtt ABB, men det er allikevel nok av kontaktpunkter mellom oss som gjør meg kvalifisert til å mene noe om hva jeg tror har skjedd og hvorfor. Vi kommer begge fra venstreorienterte skillsmissehjem på Oslo Vest. Vi har begge hengt i graffiti- og kriminelle innvandrermiljøer. Begge har gått på Hartvig Nissen, og vi har begge sittet desillusjonerte på gutterommet og forbannet et samfunn som ikke har anerkjent oss som enestående eller unike bidragsytere. Men ikke minst har vi begge opplevd et Oslo i brå sosiokulturell og demografisk endring. Både på Silkestrå (hvor ABB vokste opp) og på Hovseter (hvor jeg vokste opp) flyttet det i løpet av 80- og 90-tallet en stor gruppe ikke-vestlige innvandrere inn i nabolaget. De aller fleste var lovlydige borgere, men det er ikke til å komme bort fra at en betydelig andel av kriminaliteten i vårt miljø ble begått av ikke-etniske nordmenn. Mange med bakgrunn fra land med Islam som hovedreligion. Den nå selvutnevnte islamisten Arfan Bhatti var av dem som fikk det til å gå kaldest nedover vestkantryggene. «Jeg henter Arfan Bhatti på deg/ Han kjenner Arfan Bhatti» etc, var trusler man ikke tok lett på. Men var han på det tidspunktet muslim i religiøs forstand? I sal 250 hevder Breivik at det var 20 voldskonfrontasjoner med muslimer i årene 1994/95 som utgjorde startskuddet for hans radikaliseringsprosess. Det interessante her er hvorvidt det er treffsikkert å rette sin aggresjonen mot Islam som religion på bakgrunn av disse episodene, og for å forsøke å komme til bunns i dette vil jeg fortelle litt om mine egne opplevelser fra denne tiden.

I 1998 begynte jeg å vanke i en kriminell innvandrergjeng, hovedsaklig bestående av pakistanere, parallelt med min primære omgangskrets av etnisk norske gutter som drev med graffiti og lettere narkotiske stoffer. Og det er riktig som Breivik skriver i sitt manifest at det fantes et lokalpolitisk spill i disse overlappende miljøene, et spill man kunne kapitalisere på om man mestret det. «Ryggdekning» fra pakistanske gjengmedlemmer kunne brukes som valuta i sammenhenger hvor etnisk norske satt på andre siden av bordet. På samme måte kunne tilgang til norske fester og jenter brukes som valuta andre veien. Jeg, som Breivik, opplevde voldelige konfrontasjoner: Barneran, «bråk» og pengeutpressing var ikke uvanlig. Også her har Breivik et poeng. Der verdensbildet hans totalt brister er når han begynner å trekke paralleller mellom etnisk gjengvirksomhet og Islam, gjerne ved å bruke begreper som «lavintensiv jihad». Mitt inntrykk var at religion hadde liten betydning for folk i disse miljøene, og først og fremst fungerte som del av et dobbeltspill overfor religiøse familiemedlemmer. 90 prosent av alle pakistanere i Norge kommer fra den pakistanske landsbygda, nærmere sagt Kharian i delstaten Gujarat, og det er min klare overbevisning at det er sosioøkonomiske forhold og pakistansk bygdekultur vi så manifistere seg som gjengkriminalitet i Oslo på 90-tallet. Ikke Islam som religion. Den samme historien kunne like gjerne blitt fortalt som en «katolsk trussel» fra det vietnamesiske gjengmiljøet.

KJENNER SEG IGJEN:  Kronikkforfatter Sturla Haugsgjerd vokste opp i et liknende miljø som Anders Behring Breivik. Foto: Erling Hægeland
KJENNER SEG IGJEN: Kronikkforfatter Sturla Haugsgjerd vokste opp i et liknende miljø som Anders Behring Breivik. Foto: Erling Hægeland Vis mer

Så hvorfor påstår Anders Behring Breivik at det var «20 episoder med muslimske kriminelle» som la grunnlaget for hans radikaliseringsprosess mot ytre høyre? En del av svaret er å finne i hans stadige tendens til å revidere sannheten i retrospekt for å være i stand til å opprettholde sitt kontinuerlige selvbedrag, en øvelse som jevnlig repeteres gjennom ABBs ungdoms- og voksenliv. Dette fremkommer av de vitnesbyrd jeg har innhentet fra dem som kjente ham, og inntrykket forsterkes nå av å høre han snakke i retten. ABB var fra meget ung alder ekstremt opptatt av sosial status og gruppetilhørighet. Dessverre, av grunner man foreløpig bare kan spekulere i, var ikke Anders i besittelse av de sosiale egenskaper som var nødvendige for å oppnå dette. Ikke ble han noen lederskikkelse i ungdomsskolegjengen. Ikke fikk han den sentrale rollen i hiphop- og graffiti-miljøet på Oslo Vest som han i ettertid hardnakket har påstått han hadde. Ikke fikk han innpass i det ikke-etnisk norske gjengmiljøet. Ikke fikk han noen lysende akademisk karriere. Han fikk heller ingen enestående karriere som FpU-politiker, ei heller ble han den suksessrike gründeren han ønsker å gi inntrykk av at han var.

Forklaringsmodellene han selv bruker for å peke på hvorfor livet ikke ble slik han hadde forestilt seg, matcher rett og slett ikke de realitetene jeg har fått gjenfortalt av folk som kjente ham. Men Gud skal vite at han forsøkte. En spesielt beskrivende historie fra Breiviks ungdomsår var da han på en skoletur til Tjøme brakte med seg ett hundre spraybokser for å imponere kamerater, naturligvis uten hell. Han har også beskrevet seg selv som «limet» i et vidtrekkende miljø på tvers av ulike etniske grupper. Han presenterer seg selv som den som var i stand til å kommunisere med alle parter, en rolle som åpenbart passer godt til hans ønske om status og gruppetilhørighet. Ifølge vitnebeskrivelser fra perioden gikk han på et tidspunkt så langt inn i denne «diplomatrollen» at han begynte å tillegge seg en pakistansk aksent når han pratet, og følgelig fikk økenavnet «pakistaner-Anders». Hva forteller dette om den unge gutten fra Silkestrå som endte opp som Norges-historiens mest brutale massedrapsmann?

Viktigere enn tilregnelighetsspørsmålet, slik jeg ser det, er spørsmålet om hva som førte et medlem av vårt eget samfunn inn i en paranoid forestillingsverden hvor helte- og fiendebilder er sauset sammen fra mer eller mindre forutinntatte historiske oppfatninger i all hovedsak hentet fra Internett. Om hvordan Anders gikk fra kampen for å skape seg en identitet på gutterommet til kampen mellom kristendom og Islam utkjempet i det offentlige rommet. Hvordan skillsmissebarnet med det avvæpnende smilet ble til massemorderen med et sosiopatisk glis. Hvordan Anders Behring Breivik ble til ABB. Det første vi må gjøre er å innse at han først og fremst er et produkt av vårt samfunn og vår samtid. Min klare oppfatning er at 22. juli ikke bærer bud om en nært forestående sivilisasjonskamp slik Breivik søker å overbevise oss om. Ondskapen overrumplet oss alle ved å angripe fra innsiden, men kanskje skumlest av alt: den ekstreme narsissisten må nødvendigvis forstås som et barn av vår egen kultur.