«Lobby-kunst»: «Som et bankhovedkvarter, med lobby-kunst fra et reklamebyrå», skriver The Guardians anmelder. Her fra åpningen av museet. Foto:Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
«Lobby-kunst»: «Som et bankhovedkvarter, med lobby-kunst fra et reklamebyrå», skriver The Guardians anmelder. Her fra åpningen av museet. Foto:Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Sinte på Astrup Fearnley

Oi! Har Oslo fått det ultimate symbolet på det kvalme, nyrike Norge?

Åpningen av Astrup Fearnley-museet for drøye to uker siden, var som å rive lokket av en pandoras eske. Ukvemsordene har tytt ut fra hjemlige og utenlandske kunst- og arkitekturkritikere. Her skulle vi i Norge åpne enda et nytt monumentalt kulturbygg - tegnet av stjernearkitekt Renzo Piano, med den på alle måter imponerende, private kunstsamlingen til den mediesky milliardæren Hans Rasmus Astrup. Et lite skritt videre på veien mot en moderne kulturnasjon, nå også utstyrt med pengesterkt kunstmuseum ved vannkanten. Vel, det kan virke som dette er blitt for mye av det gode.

Det har vært gode tilbakemeldinger, men påfallende mange er kritiske - og harde i språkføringen. Flere er preget av den til tider ganske uforsonlige og nådeløse retorikken som det er tradisjon for i deler av kunstkritikken. Hva reagerer de på? Hovedsakelig dreier det seg om tre ting:

1: Bygningen er kanskje ikke like fantastisk som man trodde,

2: Kunsten inni er datert/upersonlig/glorete, og

3: Det lukter, nei stinker, av penger.

HILSER VELKOMMEN: Financial Times' anmelder var ikke begeistret for Takahasmi Murakamis animé-skulptur. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
HILSER VELKOMMEN: Financial Times' anmelder var ikke begeistret for Takahasmi Murakamis animé-skulptur. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer

The Guardians kritiker treffer hardest på alle tre punkter. «Som et bankhovedkvarter, med lobby-kunst fra et reklamebyrå», er oppsummeringen. Harry, altså - eller «et merkelig sjelløst sted», som det står i ingressen. Mot slutten oser det av forakt: «Dette (museet) er sikkert nok til å skape overskrifter lokalt, og til å tiltrekke seg sikkert riktig type aktivitet - som besøk på eksklusive Thief Hotel. Denne bygningen er et ukomfortabelt produkt av kunst, arkitektur og big business». Vår hjemlige Audun Vinger har en beslektet, men mildere, tekst i sin redaktørblogg i litteraturtidsskriftet Vinduet. Han skriver at det ved museet ikke er «et eneste sted for en fattiglus å oppholde seg».

Morgenbladet har kunnet by på to slaktartikler. Den første anmelderen skriver at han likte godt de gamle utstillingslokalene, fordi de fikk ham til å glemme at han gikk i et museum. Nå som det opplagt var blitt et museum, var Astrup Fearnley gått fra «å være et samtidsmuseum, til et å bli et mausoleum for datert postmodernisme». Ikke en hedersbetraktning, tror jeg. Den andre anmeldelsen kaller museet «En postmoderne krambu». Det kan ikke engang kalle seg et museum, skriver anmelderen. Astrup følger nemlig ikke reglene for et skikkelig museum, med konservatorer, forskere - og full åpenhet om eventuelle salg av kunstverk. Hans Rasmus Astrup skal selvsagt ikke uten videre få selge kunsten han har kjøpt for egne penger.

The Times i England gir to av fem stjerner i sin anmeldelse. Financial Times er litt mer positiv, men konkluderer nådeløst med at den enorme, storbrystede animé-pornofiguren til Takahashi Murakami - som møter publikum rett innenfor inngangen, er «en potent påminnelse om arkitekturens stadige vilje til å tilpasse seg en global form for butikkutstillinger for trendy, dyr og tom kunst».

Disse reaksjonene så i alle fall ikke jeg komme. Alle likte Operahuset, og nå skulle vi briefe med landemerke nummer to. Jeg har vært der selv, og for en amatør kan det være vanskelig å forstå den foraktfulle kritikken. Det er et opplagt publikumsfrieri, men tross alt: det er åpningsforestillingen på et privat museum. De vil at det skal komme folk.

Det er nok noe annet som er det største problemet. Verden jobber fortsatt med å komme seg til hektene etter finanskrisen. Europa er i krise - og her, i den beskyttede oasen Norge, bygger vi et prangende, dyrt museum i et splitter nytt finansdistrikt - og fyller det med noe av den mest spektakulære og prangende kunsten fra de siste tiårene. I manges øyne har vi kanskje fått det ultimate symbolet på det kvalme, nyrike Norge. Det er synd - og kanskje urettferdig - at det rammer Astrup Fearnley. Men de sinte tilbakemeldingene bør vi definitivt notere oss.

ARKITEKTEN: Arkitekt Renzo Piano var tilstede på åpningen. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
ARKITEKTEN: Arkitekt Renzo Piano var tilstede på åpningen. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer