BLIR KATEGORISERT:  «Kanskje burde Christensen og Haugen vært mer bevisst egen språkbruk og hvilke stereotyper de selv opererer med?» skriver forfatter Lars Ramslie (bildet). 
Foto: Cornelius Poppe/Scanpix
BLIR KATEGORISERT: «Kanskje burde Christensen og Haugen vært mer bevisst egen språkbruk og hvilke stereotyper de selv opererer med?» skriver forfatter Lars Ramslie (bildet). Foto: Cornelius Poppe/ScanpixVis mer

Sintmannslitteratur

Må jeg være sint selv om romanfiguren min er det?

I debatten om sammenlikningen av Eia med Breivik nylig, oppleves forfatterskapet mitt og jeg like malplassert. Sammenstillingen står ukommentert, og synes være en udiskutabel pilar, med den åpenbare blunderen om Eia veivende på toppen.

Kritiker Susanne Christensen skrev altså, i anmeldelsen av Knut Kolnars bok «Pornutopia» i Klassekampen: «Listen over sinte menn blir stadig lengre. De vandrer rundt i romaner av Michel Houellebecq, Lars Ramslie, Lars Ove Seljestad og Abo Rasul, eller de heter Harald Eia og Anders Behring Breivik og bruker ulike metoder for å bringe sitt budskap fram i offentligheten.»

Redaktør i Klassekampens bokmagasin Karin Haugen forsterker bare sammenstillingen da hun i sin beklagelse legger til at listen består av «viktige hendelser de siste åra der menn har uttrykt sinne eller skepsis mot feministiske prosjekter». Her leser jeg et skifte fra «sinte karakterer» i romanene (Christensen), til å bli mannlige forfattere med en antifeministisk agenda (Haugen). Eller «hat», «forakt».

Igjen figurerer mitt forfatterskap summarisk i bakgrunnen, jeg er en opplest og vedtatt representant for det «sinte».

Jeg lurer på hva slags sinte menn er det snakk om? Og hva slags type sinne, i hvilken størrelsesorden? Må en sint karakter i en roman implisere at grunnholdningen til forfatteren er den samme? Jeg synes den gjentatte betegnelsen blir tildekkende, styrende og unyansert. Og godtar ikke slutningen den (og dementiet) antyder. Jeg godtar heller ikke den «naturlige» overgangen fra mitt eventuelle, og mine karakterers smerte og sinne, til Breiviks hat og handlinger. Det er forskjellige arenaer. Forskjellige strategier, motiver og metoder.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dessuten, hva mener Christensen med «[de] bruker ulike metoder for å bringe sitt budskap fram i offentligheten»? Er det å ytre seg om misandri eller mannsspørsmål umiddelbart knyttet til at du er motstander av feminismen?

Alle avgjørende kontraster og forskjeller viskes ut. Framfor noe mer komplekst og utfordrende kommer en liste og en påstand hvor Breiviks navn fungerer som kulminasjonen av en tendens eller prosess. En oppsummering av «mannskrisen» om du vil.

Det jeg har pekt på, og satt på prøve, er ulike holdninger, forventninger og fordommer. Mot menn så vel som kvinner. Og jeg sidestiller ikke misandri med feminisme. Misandrien er dessuten felles for menn og kvinner, den er en del av vår kultur, våre negative forventninger og oppfatninger, også de vi godtar om oss selv som menn, for eksempel mangel av egenverdi og potensial.

I et slags dementi bytter så Christensen «massemorderen» om til et bilde av «gutter i samme klasserom» og at «dere har det vondt». Det første demoniserende, det neste infantiliserende. Med andre ord to misandriske typer side om side man kan veksle mellom, når avstanden til personen blir for nær. Er det slik å forstå at symptomet er der, men språket er utilstrekkelig? Det er uklart om vi er tatt med til veterinæren eller skolepsykologen.

Ikke skjelner hun ytring og refleksjon fra handling, eller sin sammenlikning fra oppfatning. Alle parametere om bakgrunn, ideologi, anlegg og så videre er skjøvet til side hos begge. Så snart mannen er oppbrakt, er proporsjonene uante, mer truende, katastrofale. Uten distinksjoner står det i et forsterkende, negativt rom. Kanskje burde Christensen og Haugen vært mer bevisst egen språkbruk og hvilke stereotyper de selv opererer med før de påberoper seg slik definisjonsmakt?

TABU: «At karakteren i «Fatso» også blir utsatt for krenkelser av kvinner, deriblant et seksuelt overgrep, blankt er oversett av resepsjonen finner jeg lite tilfredsstillende. Kanskje tyder det på en manglende bevissthet, kanskje var tabuet for sterkt» skriver forfatter Lars Ramslie. Foto: Pål Laukli / Tinagent
TABU: «At karakteren i «Fatso» også blir utsatt for krenkelser av kvinner, deriblant et seksuelt overgrep, blankt er oversett av resepsjonen finner jeg lite tilfredsstillende. Kanskje tyder det på en manglende bevissthet, kanskje var tabuet for sterkt» skriver forfatter Lars Ramslie. Foto: Pål Laukli / Tinagent Vis mer

I motsetning til Aftenpostens anmelder Vidar Kvalshaug synes jeg ikke utsagnet kom for tidlig. Nærheten i tid vi alle føler til massakren på Utøya, viser bare hvor urimelige og absurde slike dagligdagse sammenlikninger mellom mennesket på den andre siden av bordet og massemordere, krigsherrer og despoter egentlig er.

Jeg er likevel åpen for at det først var en kollegial hilsen, kanskje ment som en kompliment, at vi er opptatt av noe av det samme. Riktig nok: Det som opptok meg da jeg skrev «Fatso», som jeg antar er boka som har gjort meg fortjent til en plass her, var misogyni. Bare mer eksplisitt og akutt enn i andre romaner. Arbeidstittelen var derfor «Misogynisten». En mann som forakter kvinner. Prototypen på min egen misandriske selvforakt, som knapt har opplevd et kjærtegn, som knapt vet hvordan et kjønn føles ut og responderer.

Likevel, tvunget ut av isolasjonen kommer et langt register av følelser til uttrykk i én og samme karakter. Riktignok ut fra egne forutsetninger. De sider av ham som er «skadde» er nettopp det. Skavanken trenger ikke å dyrkes, men utfordres.

Han krenker og opptrer støtende. Men utviser også en utslukning av forakt og sinne, en bevegelse mot forundring, nysgjerrighet og utforskertrang. Og erkjenner eksplisitt en sorg, et tap av den andre. En oppmerksom leser vil dessuten kunne oppdage en lek med den negative forventningen anslaget og resepsjonen skulle tilsi. Impulsene er der, men stagges stort sett, ageres sjeldnere på. Den helt monstrøse forventningen innfris ikke, men tragedien fullbyrdes. Jeg kunne ikke forandre heltens grunnleggende «feil» og fall.

Politisk? Ja. Men måten det skulle bli politisert på er jeg fortsatt lite komfortabel med. Jeg var uforberedt på å dele plass med en Houellebecq eller en Larsen. Maskulinistene var ukjent for meg. Misandri var ennå ikke en del av mitt vokabular, men intuitivt jobbet jeg meg fram til en motsats, utviklet et univers der alle trakk i kjønnsforaktens gevanter.

Arbeidet reiste mange spørsmål, en rekke påstander og (mis-) oppfatninger om begge kjønn jeg ønsket å prøve ut. Boka var preget av både satire og ertelyst, både i form og presentasjon. Å prøve ut kontroversielle argumenter og påstander behøver verken røpe sinne eller desperasjon. Tvert imot. Det kan tyde på gjensidig trygghet. De fleste som kom meg i møte virket også lekne, trygge.

Sint eller alvorlig? Ja visst, det også. Men det handlet i grunn aldri om å føle seg truet av «feministiske prosjekt» eller «feministstaten». Det første er det god grunn til å feire, det andre anser jeg for en myte, men i den grad min litteratur berøres av slike tema, å etablere en tilsvarende plattform å snakke ut fra. Selv om dette impliserer relasjoner til kvinner, går det an å ta opp mannsproblematikk og mannsspørsmål uten at dette er et angrep på noe feministisk prosjekt per se.

Et viktig aspekt ved det å skrive handler nettopp om å påpeke de ulike gradene av vold vi omgir oss med, i hverdagen, i språket. At dette har vært tematisert i egne bøker, tekster og utsagn har aldri handlet om legitimering av volden (eller sexismen), men å gjøre den spesifikk, lokalisere og utforske den. Og som offentlig og litterær strategi, aldri å løpe fra det, men peke på det. Selv om fingeren går i egen retning. Selv om jeg kan bli opprørt og kvalm av egne karakterer og tekster. Selv om jeg dessverre også må peke på den andre.

Vi lever i en kultur som er blitt flink på å oppdage og kartlegge sexistiske, rasistiske fordommer og feilvurderinger. Men at nevnte karakter også blir utsatt for krenkelser av kvinner, deriblant et seksuelt overgrep, blankt er oversett av resepsjonen finner jeg lite tilfredsstillende (særemner, eller filmatiseringens «komiske» poeng, satt til side). Kanskje tyder det på en manglende bevissthet, kanskje var tabuet for sterkt, ble oppfattet misogynt eller, selektivt, lite troverdig. På meg virket det nærmest usynlig.

En viss grad av kjønnsforakt eller -fobi er nok naturlig, kanskje nødvendig, i det minste forståelig, ut fra den enkeltes erfaringsgrunnlag og utviklingsprosess (for eksempel barns «gutte-/jentelus»). Så at noen forsøker å sette i bevegelse våre sementerte oppfatninger vil kunne oppleves smertefullt. Men jeg anser det som litteraturens dynamiske kraft og fortrinn.