Anmeldelse: Dido - «Still On My Mind»

Sippemusikk og rødmende flau husmorporno

Dido og Faithless-storebror Rollo henger fortsatt igjen i årtusenskiftet.

Foto: Simon Emmett / Sony Music
Foto: Simon Emmett / Sony MusicVis mer

«Still On My Mind»

Dido

3 1 6

Pop folk

Plateselskap:

BMG / Sony Music

«Latterlig utdatert.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Som barn av en irsk forlegger og en britisk poet, fikk både Florian og Rowland Cloud de Bounevialle O'Malley Armstrong – Dido og Rollo som de etter hvert også ble hetende – en særegen kombinasjon av kreativ og strategisk teft inn med morsmelka.

Først manifestert av sistnevnte produsent gjennom en av pophistoriens mest berømte synthlinjer, før det fire år senere skulle bli lillesøster Dido sin tur til å kapre internasjonale radiobølger og salgslister med det stikk motsatte.

Der Rollo i 1995 hadde fått verden til å danse seg inn i søvnløs eufori med Faithless’ megahit «Insomina», bestod Dido sitt uforskammet suksessfulle debutalbum «No Angel» (1999) av en ekstremt salgbar type bedagelig, melankolsk og lett fordøyelig folktronika.

Finstilt for massene på singler som «Here With Me», «Hunter» og ikke minst «Thank You», som året etter dessuten fikk nytt liv takket være Eminems vel så populære hitlåt («Stan»)

«No Angel» var i stor grad produsert av søsknene Armstrong – et samarbeid som også har fortsatt gjennom resten av sangerens karriere. Først med nye gigasuksesser, og deretter mer moderat kommersiell mottakelse etter hvert som populærmusikken utviklet seg i nye retninger.

Dido selv har derimot alltid holdt seg til sitt harmoniske signatursound. En trofast destinasjon for trygg og behagelig, men ikke spesielt utfordrende kafémusikk. Til og med da hun på et eller annet vis klarte å lure Kendrick Lamar inn i hans desidert kjipeste karrierevalg på «Girl Who Got Lost»-sporet «Let Us Move On».

47 år gammel kan det argumenteres for at hun nå kler Rollos mollpregede toner bedre enn på lang tid. Joda, så er låtene til tider både dølle og uinspirerte, men stemmen klinger fortsatt like vakkert som for 20 år siden.

Store deler av femtealbumet «Still On My Mind» er da også det perfekte påfyllet for lyttere som ikke har hatt behov for musikalsk oppdatering siden tusenårsskiftet.

Det kan du selv velge om du vil ta som et kompliment eller ikke.

Pinligere blir det når hun forsøker å trekke oss ut på dansegulvet. Som artist har Dido aldri vært noen utpreget festløve, og uptempo-øyeblikkene «Mad Love», «Take You Home» og «Hell After This» føles som krampeaktige partyforsøk fra en person som ikke har vært på byen siden 2003.

Like lite overbevisende er dessuten innholdet på sistnevnte låt, hvor den for lengst gifte Dido prøver seg på en frekkas om ansiktsløs og moralsk tvilsom hotellsex («Get a room, fall in love just for an afternoon»), men isteden ender opp som rødmende flau husmorporno («I won't remember your face after this / I'm gonna enjoy it while I can»).

Da funker det bedre når hovedpersonen inviterer oss tilbake til sitt velkjente landskap av drømmende sippemusikk med periodevis guilty pleasure-potensiale. Som den gitarklimprende kjærlighetsnostalgien på «Some Kind of Love», maktreverserende «Give You Up»You don't get under my skin no more / I ain't thinking 'bout you no more»), og de melodiske Enya-undertonene på «Walking By» og «Chances».

I lengden blir «Still On Mind» likevel et album det vanskelig går an å holde fokus på fra start til slutt. Samtidig som det også er umulig å overse det for lengst utdaterte lydbildet.

Altså, jeg har like mye kjærlighet for tidlig 00-tallsmusikk som alle andre, men dette er jo bare latterlig!

.