Sir Anthonys «Dommedag»

VENEZIA (Dagbladet): 90-åra ble ikke det fredens decennium som optimismen ved Murens fall og en frigitt Mandela kunne gitt opphav til. Bestialiteten på Balkan og råskapen over Rwanda-myrderiene gjorde alle lyse utsikter til skamme, og det snarlige millenniumsskiftet fortoner seg nesten like mørkt som andre perioder av vårt svarte sekel.

  • Det er denne dystre innsikten som straks slår en i øynene når man møter Anthony Caros store skulpturelle installasjon - «Dommedag» - i et gammelt lager på øya Guidecca i Venezia. Den består av en smal åpning gjennom en høy vegg av jerbanesviller, som toppes av et klokketårn. Slik gir denne introduksjonen til et installert inferno etter Dantes klassiske modell også umiddelbart assosiasjoner til Hitler-helvetets gjennomorganiserte folkemord - slik det gikk enveis på skinner inn mot Auschwitz' port. Med sin jødiske bakgrunn har Caro selvsagt minnet om holocausts brennofre preget inn i sitt sinn.
  • Derfor er det ikke så overraskende at en kunstner som rundt 1960 sto som frontfiguren for generasjonsomslaget i britisk skulptur etter Henry Moore - og da kjent for sine nesten lekent sammenboltete og lysende malte abstraksjoner i stål - går inn i et så meningsmettet felt. En liknende prosess ser man for øvrig hos 75-åringens åtte år yngre malerkollega - R.B. Kitaj - på 70-tallet, som i mesterverket «If not, not» får forferdelsens gifttoner til å bre seg ut fra Auschswitz-leirens avskyelige silhuett. Moore-assistenten Caro (som for øvrig var norske Bård Breiviks lærer i London) har også gått gjennom andre faser, med råere stålkonstruksjoner laget i samarbeid med smelteverksarbeidere i Italia.
  • Når den adlete skulptøren nå - med Dante og europeisk tradisjon som veivisere - leder inn i et suggestivt lyssatt veneziansk rom, har han hatt fransk keramiker-assistanse til sine to rader av skulpturelle montasjer i terrakotta, tre, messing og stål. Med motiver som Charon, De elyseiske marker og Jakobstigen går han inn i en mektig kunsthistorisk arv fra lenge før Michelangelos Sixtinske kapell. Målestokken i vårt århundre - Rodins «Helvetesport» og «Guernica» av Picasso - er også krevende. Med verbal vekt fra Enzensberger og Gordimer prøver katalogen å gi Caro samme tyngde, men hans ambisiøse alvor når ikke dette nivå - og «Dommedag» blir teatralsk tablå.