Sir Dupermann

Moderne musikk for moderne mennesker. Rockejournalister bør holde seg unna.

Noen mennesker tåler ikke moderne musikk. De vil helst at alle band skal låte som The Beatles eller Bruce Springsteen, og mener at all musikk som ikke spilles på «ekte» instrumenter, nærmest bare er tull. Disse anakronismene heter rockejournalister, og du finner dem blant annet i Norges største avis. De liker ikke Röyksopp, og de hater alt som lukter av av-antgarde-elektronika, eksempelvis superprodusenten Jørgen Træens Sir Dupermann-alias.

Hvorfor denne Taliban-aktige skepsisen til nyskapende musikk? Tåler de ikke støy? Tåler de ikke litt sonisk galskap? Tåler de ikke å høre en rytme som er snublende ? Tåler de i det hele tatt ikke musikk som er litt mer krevende enn «She loves you, yeah, yeah»?

For alt dette og mye mer til får du på Sir Dupermanns både strenge og tidvis enerverende debut. Musikk som krever at du lytter på dette alene. Høyt i et eget rom, og ikke dempet på PC-en i et kontorlandskap. For i Sir Dupermanns verden skjer det nemlig mer enn to ting på en gang, og cluet er blant annet å kunne skille støyen fra de underliggende melodiene. Men to ting på en gang kan være mye å takle for enkelte.