Sirenenes sang

Nok en innertier. Fullbyrdet spenningsroman.

«Sirenenes sang» er den andre av McDermids eminente psykologiske spenningsromaner Cappelen sender ut i norsk språkdrakt. Som «Retterstedet», som kom ut til påske i år, handler også denne romanen om grove forbrytelser.

I den nordengelske byen Bradfield blir fire unge menn funnet døde. De har blitt mishandlet, torturert og myrdet av samme mann, en seriemorder ødelagt av sine egne psykoseksuelle forestillinger.

Psykologen Tony Hill - en mann med seksuelle demoner å eksorsere - blir hyret inn for å lage en psykologisk profil av morderen. Plattføttene blant Bradfields fineste fnyser av metoden, men kriminalbetjent Carol Jordan innser raskt at Hill kan sin Cracker og vet hva han driver med. Men spørsmålet er om Jordan vet hva hun gjør når hun innleder et forhold til Hill.

«Sirenenes sang» er spenningsromanen som fullbyrdet kunstnerisk uttrykk.

McDermid skriver med et blankvåpens egg, skikkelsene har dybde og liv, forbrytelsene er motiverte, og hun feiger aldri ut når det gjelder å skildre konsekvensen av en handling, her finnes ingen irriterende Disney-vold. Slutten er uventet, men nødvendig og helt riktig.

Selv om Anne Grosvold synes norske krimforfattere steller med svære saker, oppleves bøkene deres - med noen mer enn hederlige unntak - som lite relevante i forhold til f.eks. McDermids tre-fire seineste romaner. Men meg om det.

Forfatteren Norbert Elias skrev i sitt essay «De døendes ensomhet», om døden som historisk og sosiologisk fenomen, at døden blir skjøvet lenger ut i periferien, og at slik livet arter seg, er det lettere å glemme døden. Ikke etter å ha lest «Sirenenes sang».