Live-published photos and videos via Shootitlive

Anmeldelse: Brian Wilson presents «Pet Sounds»

Sirkus Beach Boys

Mens Brian Wilson spilte Beach Boys-låter i Oslo Spektrum, spilte «The Beach Boys» i USA. Vi holder en knapp på Wilson.

KONSERT: Det kunne gått riktig ille da Brian Wilson (74) bommer på stolen og faller på scenegulvet før søndagens ekstranumre i Oslo Spektrum. En tydelig svekket «Mr. Beach Boys» blir hjulpet opp på stolen - og med «Good Vibrations» er alt glemt. Det er klart for alle tiders hitparade, med udødelige låter som «Help Me, Rhonda», «Barbara Ann» og «Surfin' USA».

Brian Wilson presents «Pet Sounds» 50th Anniversary

4 1 6
Hvor:

Oslo Spektrum

Tilskuere:

Ca 3000

«Tildels glimrende låter, svak vokal.»
Se alle anmeldelser

Synger surt

Men fallet får også en slags symbolsk betydning. Hovedpersonen under søndagens konsert, som på langt nær er utsolgt, er også den største skuffelsen. Låtene holder mål, men sangprestasjonene er under pari.

Tidvis synger Wilson så surt at det bare blir trist. Ekstra ille er det med tanke på at det finnes flere bedre vokalister blant de øvrige elleve som fyller scenerommet.

Akkurat som Bob Dylan ikke bør spille elgitar, bør Brian Wilson overlate sangen til andre. Det ville like mye vært hans konsert.

Far og sønn

Al Jardine, også orginalmedlem i Beach Boys, er for eksempel en mye bedre vokalist, Hans sønn, Matthew Jardine, synger dessuten som en ekte beach boy da de var på høyden, og burde sunget mer. Unge Jardine ble for øvrig medlem av bandet på 90-tallet, etter en audition!

Skjerpet

Pussig nok kan det virke som om fallet skjerper både mannen og stemmen. Kvelden avsluttes med nydelige «Love And Mercy» fra Wilsons solodebut i 1988, en av bare to sololåter denne kvelden. Og nå synger han reint!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Resten av kvelden tilhører Beach Boys. Og - man skulle tro at et konsert med Brian Wilson og gjesteartistene Al Jardine og Blondie Chaplin er det nærmeste du kommer det legendariske California-bandet i dag. Men i Connecticut, USA, spilte «The Beach Boys» søndag kveld. Mike Love og Bruce Johnston står bak. Love og resten av det opprinnelige bandet er ikke på talefot.

«Pet Sounds»

Utgangspunktet for årets turné er 50-årsjubileet til genierklærte «Pet Sounds», regnet for å være ett av rockens mest innflytelsesrike album. Rolling Stone Magazine kåret det til verdens nest beste album gjennom tidene - etter The Beatles' «Sgt. Peppers Lonely Heart's Club Band».

Ironisk nok var «Sgt. Peppers...» inspirert av nettopp «Pet Sounds», mens Wilson ville toppe deres «Rubber Soul»!

Wilson-album

«Pet Sounds» er i utgangspunktet et Wilson-album, sjøl om resten av bandet korer. Han ville lage ei plate med «bare bra låter». Det kan selvfølgelig diskuteres om han virkelig fikk til det, for det er da vitterlig låter som må kunne kalles fyllstoff der også. Men det var nytt og annerledes, symfonisk pop inspirert av Phil Spectors «wall of sound». Og - det kan i hvert fall skilte med viktige, og glimrende, låter som «Wouldn't It Be Nice», «Sloop John B.» og «God Only Knows».

Midt i settet

Live er 13 låter lange «Pet Sounds» plassert midt mellom Beach Boys' mest kjente sanger, der «I Get Around» , «Don't Worry Baby» (med Matt på vokal) og «Surfer Girl», den første låten Wilson skrev (for 55 år siden), utmerker seg under den 50 minutter lange «oppvarmingen».

Her får vi også stifte bekjentskap med kraftgitarist og vokalist Blondie Chaplin, som har turnert med både The Rolling Stones og The Beach Boys. Sørafrikaneren er kveldens showmann, og tilfører all den energien resten av bandet - eller snarere orkesteret - mangler.

36 låter!

Det blir 36 låter på vel to timer (pluss pause). Sangene var kortere i gamle dager...

«Sloop John B.» er et høydepunkt, men det er den siste halvtimen, som starter med «Good Vibrations» og avslutter med «Love and Mercy», som redder den fjerde prikken på terningen.

Nå er også publikum med på notene, og Brian Wilson, en av popens største, hilses med stående applaus og varme tanker. Nest siste låt er ganske dekkende for kvelden, tross alt: «Fun, Fun, Fun».