Sirkus Cannes er i gang

CANNES (Dagbladet): Først kom kameraene, så kom gorillaene og deretter entret Emma Thompson og John Travolta scenen, hvor de ga seg til å trone bak et bord over noen gigantiske julestjerner. Den 51. filmfestivalen i Cannes er et faktum.

Våkner opp til skandale i dag

Jury-oppstandelse

Gorillaene samtaler intenst i walkie-talkie, salen er stuvende full av yre pressefolk og en bataljon fotografer. Det er festivalens aller første pressekonferanse, for en åpningsfilm som først og fremst må være valgt for å tilføre arrangementet stjerneglans. «Primary Colors» har vært en kritikersuksess i USA, men ingen kassasuksess, men det vil verken John Travolta eller regissør Mike Nichols høre snakk om.

- Jeg kan ikke tenke på sånt, sier Nichols. - Jeg husker de gode, gamle dagene, da vi snakket om gode filmer og ikke tall.

Og da er det like greit å ikke nevne at to PR-medarbeidere for filmen skal være avskjediget nettopp for mangelen på klingende mynt.

Også Joe Klein er til stede i Cannes. Klein er mannen som under psevdonym skrev boka filmen er basert på. Først etter voldsom hurlumhei sto den tidligere Newsweek-journalisten fram og innrømmet at han var ansvarlig for denne lett forkledde satiren over Bill Clintons valgkamp i 1992. Den dreier seg om en både slesk, sexfiksert og velmenende politikers vei mot makten, og nå ser det ut til å være et poeng å bortforklare likhetene til Bill og Hillary - filmens Susan spilt av Emma Thompson.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Slett ikke Bill

- Jøss, du overrasker meg, sier Emma ironisk til spørsmålet om rollens forbindelse med presidentfruen. - Jeg har faktisk ikke studert henne og ville ikke gjøre en imitasjon av redsel for å gjøre feil. Vi har møttes en gang, og da utvekslet vi oppskrifter, fortsetter hun - for øvrig seansens mest sjarmerende innslag. Emma snakker dessuten flytende fransk.

- Jeg har forsøkt å studere forskjellige presidenter for å kunne spille en kompleks rolle som Jack Stanton-karakteren, sier Travolta. - Ellers sa jeg nei til å komme på en tilstelning med presidenten som filmfiguren. Han gjør seg best på lerretet.

Og her understreker Nichols at filmen ikke er laget etter undersøkelser av virkelige situasjoner eller presidenter, mens Joe Klein sier at han har brukt år som journalist på å formidle at privatlivet er privat også for offisielle personer.

Kaos og autografer

- Historien forteller bare det jeg har sett gjennom 30 år - hvor mye galskap som skal til for å lykkes i amerikansk politikk.

Mye galskap i Cannes, også, hvor den ene journalisten etter den andre står opp og erklærer sin ubetingede kjærlighet til filmen og dens stjerner, og der en libanesisk utsending lurer på hvordan det er for Emma Thompson å være et kvalitetsstempel for ethvert prosjekt.

- Åh, tusen takk. Koster det mye å flytte til Libanon? repliserer Emma.

Alt kretser om Emma og John i den grad at «Primary Colors'» tredje stjerne, Adrian Lester i rollen som kampanjeleder Henry Burton, nesten blir helt glemt. Kanskje like greit for Adrian, som slipper lettere unna autografhungrige pressefolk, mens Travolta signerer og signerer. Konferansens beste spørsmål - «kunne en figur som i filmen virkelig bli president i USA» - det svarer Travolta egentlig ikke på.

Men han vinker som en president og fører seg som en stjerne. Selv om han sant å si ser ut som en blek og litt godt stappet gris.