DRISTIGE: Akrobater i manesjen. Foto: Linda Næsfeldt
DRISTIGE: Akrobater i manesjen. Foto: Linda NæsfeldtVis mer

Sirkus er sannelig en bransje uten sikkerhetsnett

«Sirkus i Norge» skildrer alle de dristige kvinner og menn som har spredt sagflislukt til våre bygder og byer.

||| BOK: Sirkus er ingen spøk. Men hva er det egentlig? Svaret finner du mellom linjene i den omfattende boka «Sirkus i Norge» av folkelivsgranskeren Herman Berthelsen, et fargerikt supplement til norsk kulturhistorie.

Sirkus er underholdning med
livet som innsats. Hva er det mulig for en menneskelig kropp å drive det til? Artisten jakter på de ytterste grenser for fysisk prestasjonsevne. Og viser det fram, mens vi tilskuere sitter i salen og gisper
etter luft.

En hyllest
Berthelsen bok er en hyllest til disse dristige menneskene som har reist omkring og underholdt folk med eleganse og humor i tusenvis av år. De første dokumenterte sporene fins på en 2700 år gammel helleristning i Østfold. Hvilken funksjon hadde en slik person? «Når problemene var som størst, kunne han komme inn og muntre opp menneskene,» skriver forfatteren, og stiller gjøgleren i motvekt til medisinmannen eller presten, som representerte livets alvor.

Oppmuntring
Gjøgleren ble til en viss grad brukt av makthaverne som et muntrasjonsråd, egnet til å ta oppmerksomheten vekk fra hverdagens vanskeligheter. Men gjøglerne hadde også en mer truende side. De sto på folkets side, og kunne drive gjøn med konger og prester. De samlet store folkemengder på gater og torg der de formidlet nye tanker fra fjerne land. Interessant nok utviklet det seg et eget språk blant artister og «tivolifolk» som gjorde det mulig å ytre seg utenfor sensur og forsøk på knebling.

Djevelens verk
Sirkusfenomenet grunner seg på en slags underground-kultur. Den inkluderer også markeds- og karnevalsløyer, som gjorde det mulig for folket å unndra seg kontroll og makt. Geistlighet og øvrighet svarte med å stemple deler av denne kulturen som djevelens verk, men gjøglernes fagkunnskap ble også brukt av kirken når mysteriespill og religiøse dramaer skulle oppføres.

Med andre ord: Sirkusets opprinnelse har en tvetydig image, både som en tradisjon på siden av det etablerte samfunnet og som en del av det. Sirkus- og tivolifolk har aldri vært såkalt vanlige mennesker, men har representert en kjærkommen kontrast til den daglige kjedsommelighet. Som Vinje skrev om markedskulturen i Dølen i 1867: «Folk maa eingong om Aaret vera galne og slaa seg lause og snu up ned paa all Ting. Dette Alvor og denne Klokskap er ikke til at halda ut heile Aaret ikring.»

Neglisjert
Berthelsen bretter ut sine fantastiske kunnskaper om sirkusets plass i norsk historie. Gjøglerkulturens betydning for alt fra teater til idrettskonkurranser brettes ut i et voldsomt og rikt illustrert panorama. Sirkuset har vist fram det ekstraordinære, i forestillinger som spenner mellom dødsforaktende akrobatikk oppunder kuppelen til hemningsløse klovnerier nede på sagflisen. Berthelsen påpeker det uhyrlige at «sirkus, artister eller gjøglere» ikke er nevnt med «ett ord» i åtte binds verket «Norges kulturhistorie» fra 1979.

Nå er det tapte tatt igjen. Fantastiske historier feier forbi i spaltene, mens Berthelsen registrerer hver eneste mann og kvinne som med enorme telt og kolossale vogntog har krysset Norge for å tjene penger på folks lyst til å la seg skremme og more. Sentralt står selvsagt
Arnardo, denne ekstremt mangfoldige tusenkunstneren, som kunne ethvert tricks, enten det gjaldt spektakulære tryllenumre eller businessknep i kamp mot konkurrenter i bransjen.

Hardt fall
Berthelsens bok registrerer alt fra loppesirkus til buktalere, fra skjeggete damer og siamesiske tvillinger til linedansere som balanserer «over åpent løvebur». Hvert eneste gjestende sirkus og alle forsøk på å etablere norske bedrifter er omtalt, dessuten faste bygninger og reising med enorme telt, med alt hva det innebærer av montering, hastverk og logistikk. Også forskjellen på tradisjonelt sirkus og såkalt nysirkus er drøftet.

Sirkus er sannelig en bransje uten sikkerhetsnett

Fascinerende er gjennomgangen av norske artister på 1900-tallet; folk med artistnavn som «3 Ikellos - Midnattssolens sønner», «Tiger-Henriksen», «Ali Baba», «Benifax», «Melvin Tix», «Grev Danilo», «Miss Bjørg» og «Ben Hur». Eller Tell Teigen, den høydeforaktende balansekunstneren som bare 34 år gammel ramlet ned og ble drept
etter å ha blitt utsatt for kastevinder i et forsøk på å balansere på stoler, stablet oppå hverandre på toppen av et 35 meter høyt tårn.

Strandet trupp
Alt har ikke endt godt. Slitet for å tjene penger på sirkus ligger som en skygge over manesjen. En av de mest tragiske episodene forteller om en russisk sirkustrupp på gjestebesøk som ble sviktet av arrangørene og brått befant seg på et motell i Rygge; 47 artister, fire elefanter og 14 hunder — uten penger. De
ble reddet av Knut Dahl i Sirkus Merano, som «bladde opp penger så artistene og dyrene kunne komme seg tilbake til Russland». Han mente saken var dårlig PR for sirkus-Norge. Det er derimot ikke denne boka — et fargerikt vorspiel og nachspiel rundt en hvilken som helst sirkusforestilling.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 4. januar 2010.

HYLLEST TIL SIRKUS: Herman Berthelsen har skrevet en bok som hyller sirkusmenn- og kvinner. Bildet er fra nedriggingen av Sirkus Meranos telt. Foto: Linda Næsfeldt
HYLLEST TIL SIRKUS: Herman Berthelsen har skrevet en bok som hyller sirkusmenn- og kvinner. Bildet er fra nedriggingen av Sirkus Meranos telt. Foto: Linda Næsfeldt Vis mer