Sirkus i Bjørvika

I den norske kulturkrets har det lenge vært og er fortsatt lakuner.

Statuer og monumenter over fremragende nordmenn begynte først å komme efter 1868 da statuen over president Christie fra Eidsvoldforsamlingen 1814 ble reist. Fast opera fikk landet først 1957. Fast sirkus eller sirkusbygning har Norge aldri hatt. Våre tre norske omreisende sirkus tiltrekker et årlig publikum på ca. 600000, eller tre ganger så mange som Nationaltheatret har, eller nesten seks ganger Operaens årsbesøk.

Ved siden av våre tre norske sirkus kommer ofte besøk av utenlandske sirkus, russiske, danske og andre. Sirkus er et kulturtilbud som favner et bredt folkelig publikum. Det appellerer til ung og gammel på samme måte som skiidrett og fotball.

Norsk sirkustradisjon går tilbake til 1835 da Fredrik Barthel begynte sirkusvirksomhet. Familien Barthel har drevet sirkus opp til vår tid fra 1927 under navnet Sirkus Berny, efter innehaveren Rudolf Berny Barthel. Når vi tenker på at Ole Bulls første norske teater kom i 1850, så forstår en at sirkus som kulturtilbud har tradisjoner som kan måle seg med norsk teater og revy, for ikke å si norsk opera. Både teater og sirkus har samme opphav i de reisende gjøglergrupper.

Ute i verden skriver de første sirkus i moderne forstand seg fra slutten av 1700-tallet. Og de første, faste, stedbundne sirkus kom på midten av 1800-tallet i Frankrike, England, Tyskland og Russland. I København fikk man også fast sirkusbygning, der Cirkus Schumann (senere Benneweis) holdt til. Opprinnelsen til vår tids sirkus skriver seg fra romertiden og de storstilte veddeløp og arrangementer med dyr og mennesker. Cirkus Maximus i Roma var den mest storslagne arena som ennå kan sees.

I vår tid er det Russland som er det store sirkuslandet, med mer enn 65 stedfaste sirkus. I Sovjet-tiden var alle offentlig eide. I Russland finnes flere høyskoler som utdanner sirkusartister, ikke minst klovner. Klovnekunsten er en særegen skuespillerkunst, som kan ha en viss likhet med revykunst. I Russland har de store klovneartister en sosial posisjon og en stilling i kulturlivet som kan overgå de store artister ved teatre, opera og ballett. Vi har meget å lære av Russland og andre land i Øst-Europa når det gjelder sirkuskunst og kulturmyndigheters forhold til denne delen av kulturlivet.

I norsk kulturliv og offentlig kulturforvaltning rår det fortsatt en bornert holdning til sirkuskunsten, slik det for øvrig også var overfor revykunsten helt frem til 1950-årene. Vi i Norge lider under en hemsko av kulturelle fordommer.

Tiden er inne til at også Norge bør tenke på å få en fast sirkusbygning med fortløpende tilbud året igjennom av sirkuskunst. Som en løsning på den bitre striden mellom operabygg på Vestbanen eller i Bjørvika, som også er en kamp mellom vestkant og østkant og jevnere fordeling av kulturtilbudene, lanserer jeg ideen om en fast sirkusbygning i Bjørvika med en standard manesje på 13 meter i diameter, eller 42 fot. Til et slikt sirkus vil det bli en publikumsstrøm som langt vil overgå publikumsbesøket i Operaen. Et årlig publikumsbesøk på ca. 600000 er et realistisk anslag.

Som investering vil et sirkusbygg være vesentlig billigere enn en opera. Hvis man velger å la bygningen være åpen for de reisende sirkuskompanier med deres mobile tekniske utstyr og praktiske innretninger, vil også investeringer i fast utstyr i sirkushuset kunne bli betydelig mindre.

Et fast sirkus i Bjørvika vil endelig bringe Norge opp på nivå med andre kulturland på dette området. Land med langt svakere økonomi enn Norge har forlengst fått eget operahus og fast sirkusbygg. Norge har selv gjort seg kunstnerisk arm.

Bjørvika ligger heller ikke langt fra Bestfarstomten (Odd Fellow-bygningen) der Cirkus Norbeck i det lange tidsrommet 1905- 1930 opptrådte for Oslos elleville publikum. Karl Norbeck, som var bondegutt fra Ullensaker og dro til Amerika som ung gutt, kom hjem i 1895 og startet bokse- og bryteskole og opptrådte selv som profesjonell bryter. Det var han som bragte boksesporten og brytesporten til Norge. Idrettsklubben Ørnulf startet med bryting på hans initiativ. Da sirkuskongen Norbeck døde i 1939, testamenterte han betydelige midler av sin formue til veldedige formål.

Sirkus Arnardo, som ble startet 1948 av Arnardo fra Sarpsborg, har gledet det norske folk i 50 år med sine klovner, akrobater, dresserte dyr, sitt orkester. To andre norske sirkus, Merano og Agora, har også vært i virksomhet i flere år og reiser land og strand rundt.

Våre norske omreisende sirkus er eksempler på veldrevne og effektive kulturinnretninger som drives privat og uten offentlig støtte. Tvertom, Justisdepartementet har pålagt dem en særskilt artistskatt på 42,8 pst. på utenlandske klovner og akrobater. De må stadig være på reisefot og slå opp sine firemasters telt på nye steder og ta med seg sine mange dyr, vogner og utstyr, foruten hele staben av mennesker. De er et tankekors for våre offentlige kulturmyndigheter siden sirkus er de mest kompliserte og krevende av alle våre kulturtiltak, men greier seg på egen hånd. Vårt turnerende Riksteater, som når et langt mindre publikum, har statsstøtte på flere titalls millioner kroner.

En fast opera på Vestbanen og en fast sirkusbygning i Bjørvika vil bli to spennende kulturtilbud som bl.a. vil bli holdt øye med mht. publikumstilstrømning og effektiv drift. Kan et fast sirkus i Bjørvika slutte avtaler med gjestende private sirkuskompanier, vil det ikke behøve å bli noe press på offentlige budsjetter. Sirkus i Bjørvika vil gjøre Oslo enda mer attraktiv. Bylivet vil bli gladere og rikere. Publikum fra alle lag og kanter av byen og landet vil få et felles møtested - en manesje for mangfoldig artisme og opplevelse.