PÅ TILTALEBENKEN: Tidligere statsminister Jens Stoltenberg forklarer seg under høring i Stortinget om Mongstad. Foto Nina Hansen
PÅ TILTALEBENKEN: Tidligere statsminister Jens Stoltenberg forklarer seg under høring i Stortinget om Mongstad. Foto Nina HansenVis mer

Sirkus Mongstad

Bare rollelista gjør den åpne høringen om de rødgrønnes månelandingsprosjekt på Mongstad til en politisk lekkerbisken, skriver Stein Aabø.

Kommentar

I dag og torsdag holder Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité åpne høringer om månelandingen som krasjet. Det blir gjensyn med en rekke olje- og energiministere som har hatt befatning med prosjektet som skulle ende med fullskala rensing av CO{-2} på Kårstø og Mongstad. De er alle senterpartister, Odd Roger Enoksen, Åslaug Haga, Terje Riis-Johansen og Ola Borten Moe. Og alle er vant med konstant storm og kuling. Disse eksstatsrådene har delt ansvaret for prosjektet med sine partnere i den rødgrønne regjeringen, Ap og SV.

Fremst i rekka er selvsagt Jens Stoltenberg som i nyttårstalen i 2007 solgte inn det berømte kompromisset med SV som en «månelanding». Han var på det tidspunkt ofte beskyldt for å mangle ambisjoner og visjoner. Vanligvis er han også så nøktern at han sjelden blir arrestert for drømmerier. Men når alternativet var krise for det rødgrønne prosjektet, siden SV aldri ville gå med på etablering av et gasskraftverk på Mongstad uten CO{-2}-rensing, måtte det bli et ambisiøst prosjekt. Som vi vet gikk SV inn i denne saken med dødsforakt. Partiet kunne ikke selge sin sjel i tillegg til svært mange av sine plagg som alt da lå på plenen utenfor Stortinget. Dessuten mente mange, blant dem miljøguru Frederic Hauge, at fullskalarensing ville være mulig innen 2014.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det viste seg ikke å være mulig. Etter en rekke utsettelser skrinla den rødgrønne regjeringen prosjektet to uker etter stortingsvalget i høst. Få dager før dette ble en knusende rapport fra Riksrevisjonen offentliggjort. Den kunne ha vært kjent i god tid før valget, men ble det ikke da Riksrevisjonen ikke ville blande seg inn i valgkampen. Mange har i ettertid anklaget tidligere riksrevisor Jørgen Kosmo for dette. Hadde dette vært kjent før valget, ville neppe SV kommet over sperregrensa, har vært omkvedet.

Debatten om CO{-2}-håndteringen på Mongstad har vært opphetet siden planene ble presentert. Det har virkelig handlet om å begi seg inn i ukjent terreng, og milliardene har sittet løst. Ingen har vært imot at Norge skulle «komme først på månen», i betydningen være først ute med fullskala rensing av CO{-2}. Det ville sette Norge i førersetet for miljøvennlig teknologi og tjene klimaet, kloden, nasjonen og Statoil. Det er tempoet og gapet mellom ambisjoner og virkelighet som har vært tema for politiske sverdslag. Miljøorganisasjonene har vært i permanent beredskap til å påpeke enhver forsinkelse. Og opposisjonspartiene var hele tida kritiske til enhver overskridelse. Slik er nå engang politikken. Intet er så vakkert i en opposisjons øyne som en statsminister som flyr høyt og stuper mot avgrunnen med et prestisjeprosjekt.

Når prestisjeprosjektet dessuten koster milliarder og Stortinget ikke har fått seg forelagt realistiske investeringsbudsjetter blir det også støy. Det er bare arrangører av norske, vellykkede olympiske vinterleker som får tilgivelse for så fryktløs pengebruk.

Hva kom det så ut av prosjektet? Et testsenter i verdensklasse. Også Riksrevisjonen har med dette, som et formildende moment.

«Teknologisenteret er realisert med høyt ambisjonsnivå og høy standard, men høye kostnader kan redusere interessen for økt industriell deltakelse», heter det i rapporten derfra. Dette senteret kostet 5 milliarder av totale kostnader i åra 2006- 2012 på 7,4 mrd. Det har altså ikke forsvunnet 25 milliarder av skattebetalernes penger ut av vinduet. Vi snakker om en middels Statoil-overskridelse. Kanskje 1,9 milliarder. Og det beløpet har stort sett gått til det Jens Stoltenberg i overmodige stortingsrestaurantsamtaler kaller «A4-permer». Før store prosjekter kommer ordentlig i gang, skriver og tegner ingeniører og konsulenter regninger med høygaffel for dokumenter som de ansvarlige setter inn i ringpermer.

Men selvsagt er den politiske behandlingen av største viktighet. Den nye lederen for konstitusjons- og kontrollkomiteen, Martin Kolberg, vil neppe bagatellisere sakens alvor, selv om det altså er hans egne som skal kryssforhøres. Hvorfor kom man ikke i mål? Hvorfor ble prosjektet stanset? Er pengene bortkastet? Undervurderte man kompleksiteten i prosjektet?

Jens Stoltenberg skal først i ilden. Etter ham kommer Bellona-leder Frederic Hauge som sjelden lar noen dø i synden. I denne saken vet han ikke riktig hvem han er mest lurt av, skal vi tro det han har sagt til Morgenbladet. Han svinger nok tuktens ris over de fleste, kjenner vi ham rett. Så kommer aktørene på rekke og rad. Først torsdag kommer Senterpartiets oljeministere.

Høringen avsluttes med utspørring av nåværende olje- og energiminister Tord Lien. Trolig føyer han seg inn i rekka av mildnede, ansvarlige og tilpassede statsråder fra Frp. Kanskje tror han det er mulig å lande på månen, han også? Hvem vet, i disse tider?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook