Rolness forenkler, skriver Berglund-Steen. Foto: NINA HANSEN/Dagbladet
Rolness forenkler, skriver Berglund-Steen. Foto: NINA HANSEN/DagbladetVis mer

Sirkus Rolness

Denne uken har Kjetil Rolness åpenbart tenkt at han skaper mest debatt ved å ta Human Rights Service (HRS) og Hege Storhaug i forsvar. Velkommen til en ny dag i Sirkus Rolness.

Meninger

Rolness bruker flere sitater fra meg for å eksemplifisere «hatet» mot Hege Storhaug. I alle tilfeller har det vært snakk om reaksjoner fra meg på konkrete uttalelser eller handlinger fra Storhaug og HRS, men Rolness viser selvsagt ikke til hva jeg responderte på. Eksempelvis min beskrivelse av en kronikk fra Storhaug som «et vilt og mørkt ritt gjennom en helvetesaktig og angstbitersk versjon av aftenlande"», var nå engang en beskrivelse av en kronikk som framstår omtrent slik.

Fra min side var det mest en nedslått beskrivelse, preget av uro over hvordan Storhaug har eskalert retorikken. Storhaug skrev om et Europa som nå var erklært krig, med formuleringer som dette: «islams blodige grenser er på innsiden av huset». Når Rolness gjør et poeng av at jeg benytter meg av litterære virkemidler, synes han noe blind på det ene øyet. 

Rolness' egen oppsummering av HRS er mildest talt forenklende, hvis ikke bevisst tilslørende. Eksempelvis hva gjelder den svenske bloggeren «Julia Cæsar», er det åpenbart langt mer enn HRS' publisering av Cæsars innlegg om afrikaneres angivelig lave IQ (de omtales som psykisk utviklingshemmede) som kan trekkes fram, selv om Rolness forsøker å gi inntrykk av at dette skulle være det eneste. Eller har han bare ikke lest mer? Jeg husker blant annet Cæsars omtale av Sveriges tidligere statsminister Fredrik Reinfeldt som er «maktberuset diktator» og det svenske folket som «hundset, fornedret og utsugd», i en generell beskrivelse av Sverige som leder tankene til endetidene. Det er voldsomt, dette. HRS publiserte altså ikke bare ett innlegg av henne - hun var en regelmessig leverandør.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Storhaug har for øvrig selv omtalt Sverige som «nesten-totalitært», noe som ligger ganske tett på hatbloggeren Fjordmans beskrivelse av nabolandet som «soft totalitarian» — bare for å fullføre det svenske sporet. Man må gjerne være kritisk til ståa i Sverige, men Storhaug gjør det hun gjerne gjør: smører på ekstra tjukt, på et vis som plasserer retorikken hennes ganske langt ute på høyre kant.  

En av mine andre «favoritter» var da HRS publiserte en tale fra den nederlandske politikeren Geert Wilders hvor han gikk usedvanlig langt i å frammane et bilde av krig med muslimer. Han knyttet blant annet an til en av Churchills mest kjente taler fra annen verdenskrig. Rolness viser til at jeg har beskrevet HRS som «en hjørnesteinsbedrift i den hjemlige hatindustrien», men nevner selvsagt ingen av de konkrete eksemplene jeg ga i den samme kronikken. HRS? publisering av talen fra Wilders var ett av dem. Wilders avsluttet med å spørre om dette 40 år fra nå skulle være London eller Londonistan, om England ville velge frihet eller slaveri, osv. «Vi skal aldri overgi oss!» Publiserer man slikt i beundrende ordelag, så bidrar man nok til å spre hat, ja. Og det er heller ikke helt uberettiget hvis noen mener at retorikk som dette simpelthen kan være farlig.  

For øvrig kunne Rolness godt ha merket seg hva jeg skrev i innledningen til denne kronikken fra mars 2010: «Hvis vi på sikt får en konfrontasjon med rasistisk fascisme også i vår tid, vil den trolig ha sitt utgangspunkt i dagens økende islamhat. Det formelig florerer med bøker, artikler og taler mot muslimer og islam over deler av Europa.» Jeg hadde litt rett den gang i 2010, hadde jeg ikke, Rolness? Den eneste feilen, var at vi fikk det første, brutale møtet med islamhatet mye tidligere enn jeg fryktet.  

I Norge i 2015 skal man helst ikke nevne 22. juli — slik man helst ikke skulle i 2014 heller, eller i 2013, eller i 2012. For dem av oss som hadde fulgt med på «hatindustrien» en stund, var det imidlertid ganske rystende å se at de tekstene vi hadde regnet som potensielt radikaliserende (som Fjordman) inngikk som en sentral del av manifestet. I manifestet fant man også Bruce Bawer, en sentral forfatter internasjonalt innenfor den konspiratoriske, antimuslimske litteraturen, kjent for titler som «While Europe Slept» og «Surrender». Bawer har også vært tilknyttet HRS som rådgiver. Skal man si noe seriøst om HRS sin rolle, må man våge seg inn i så krevende spørsmål som dette. Men det er ikke dette Rolness våger. Hva han våger, er å innta den vante, anti-politisk korrekt-posituren. Det er en lettvint, men effektiv måte å kverne ut enda en provokativ kronikk på.  

Når jeg mener at det er riktig å påpeke at HRS har spilt en nokså sentral rolle i å bygge opp hat mot og frykt for muslimer, er det ikke fordi jeg mener at de (eller for den saks skyld Fjordmann, som er enda mer ytterliggående) har et direkte ansvar for det som skjedde i 2011, eller for annet som kan komme til å skje. Derimot mener jeg at det er på sin plass å påpeke at hvis du utrettelig jobber for å gjøre folk redde for muslimer, kommer noen faktisk til å bli redde for muslimer. Og det må man faktisk kunne påpeke i ytringsfrihetens land.  

Hvis man har sammenlignet hijab med hakekors (2006), uttalt med største skråsikkerhet at det multikulturelle prosjektet vil oppløse demokratiet (2006), skremt med at muslimsk dominans i Norge vil gjøre landet mørkere enn den mørkeste middelalderen (2010), gått langt i å forsvare Fjordman som «(med rette) kritisk til islam» (2013), spådd en framtid med «Konflikt der rase og religion kan komme i sentrum grunnet en hodeløs og planløs politikk ført av siste 50 års regjeringer» (2013), advart mot at Norge kan miste sin frihet og bli islamisert i løpet av ti-tjue år (2015), anklagd landets statsminister for «kultursvik» (2015) og heller konspiratorisk spekulert i om Tyrkia forsøker å framskynde prosessen gjennom flyktningpolitikken (2015), bare for å ta enda noen høydepunkt fra Storhaug gjennom det siste tiåret — ja, da har man virkelig jobbet ganske hardt for å gjøre folk redde. Hvis noen stadig tror at dette primært handler om kamp for kvinners rettigheter, så er man bra naiv. Det tør være åpenbart at kampen for kvinners rettigheter kan føres på bedre måter enn gjennom gjentatt skandalisering av mange av kvinnene man hevder å kjempe for.  

Det er ingen tvil om at redakøren i ITromsø, Stig Jakobsen, krysset en grense som aldri bør krysses da han, i sin kritikk av Storhaug og HRS, trakk fram henrettelsene av landssvikerne etter krigen. Her gir jeg gjerne Rolness rett: Jakobsen benytter seg av den retorikken som ofte tilhører høyreekstremistene, og som gjerne blir antirasister, Ap-politikere og muslimer til del. Både henvisninger til landssvikere og dødsstraff er langt utenfor det akseptable.  

For øvrig hater jeg ikke Storhaug. Jeg er redd for hva holdningene hennes kan gjøre med samfunnet vårt. Kanskje er man ikke like bekymret for slikt hvis man tilbringer alle sine dager på sirkus Rolness — der er man jo først og fremst for å ha det gøy. 

Lik Dagbladet Meninger på Facebook