Sirkus uten magi

Torshovteatret har skiftet stab. Men det blir ikke suksess for det.

Umulige krav

For først må han oppfylle tre nesten umulige krav, og selv ikke da er det sikkert at den naive og fantasirike August får oppfylt sin drøm om å bli direktør og dressere de hvite araberhestene. Torshovteatret, den nye staben der og regissør Yngve Sundvor har hentet fram den tsjekkiske forfatteren Pavel Kohouts teaterstykke «Cirkus». Det ble første gang oppført under tøværet under Dubcek i Praha i 1967. Både da og seinere er skuespillet sett som et bilde på hvordan de mektige aldri vil klare å utrydde folks drømmer, fantasi og frihetstrang. I «Cirkus» viser Kohout hvordan drømmer kan bli oppfylt når man har fantasi, og hvordan de mektige selv vil slå kloa i fantasien, fordi bare den klarer å fascinere de store massene.

Når den politiske dimensjonen fjernes fra «Cirkus», blir det en hyllest til frihet, fantasi og sirkus igjen. I en globalt strømlinjeformet verden som vår, er det ikke dårlig bare det.

På Sirkus Torshov krydrer direktør Sundvor historien om August med balansedamer og kanoner, tryllekunster, akrobatikk og damer som sages i to. Det er en oppsetning med et utall ablegøyer og atskillige påfunn, men likevel oppstår aldri den elektriske sirkusatmosfæren. Trolig fordi oppsetningen framstår som ganske firkantet og påtrengende regiteater, den mangler flyt og musikalitet og gjør regitriksene sine litt for synlige. Hvilket er en dødssynd for en tryllekunstner.

Uten futt

Kåre Conradi som direktøren, Øystein Røger som August, Kjersti Elvik som stallmesteren, Ågot Sendstad som Augusts kone og Lasse Lindtner som hennes voldsomme far Bumbul, gjør alle skikkelig skuespillerarbeid, uten at samspillet helt tar tenning. Dette er blitt sirkus uten futt, uten nerve og intensitet, og uten humør - selv med røde neser på.