SVETT SOUL: Solomon Burke i kongetronen som ble spesiallagd til hans forrige besøk på Notodden for fem år siden. På hans høpyre side, hans syngende datter Candy. FOTO: BJØRN-OWE HOLMBERG/Dagbladet
SVETT SOUL: Solomon Burke i kongetronen som ble spesiallagd til hans forrige besøk på Notodden for fem år siden. På hans høpyre side, hans syngende datter Candy. FOTO: BJØRN-OWE HOLMBERG/DagbladetVis mer

Sirkusdirektør Solomon

Solomon Burke har fortsatt en flott stemme, men for mye staffasje kommer i veien.

||| KONSERT: Å gå på konsert med Solomon Burke (70) kan være frustrerende, mest av alt fordi den er så full av kontraster. På den ene siden har du den gudbenådede soulsangeren som fraserer som ingen annen, og som kan smelte deg med «Don?t Give Up On Me» fra comebackalbumet med samme navn fra 2002. På den andre siden har du den kitchy siden som fortsatt synger «Mustang Sally» og «When The Saints Go Marching In» (ja, den også) mens han kaster blomster eller perler til publikum som om han befant seg i New Orleans under Mardi Gras.

Pinlig Men så er han altså ikke på Bourbon Street, men i et bluestelt på Notodden — der de mest utpregete Las Vegas-faktene bare blir pinlige. Uvanen med å hente en skokk med publikummere opp på scenen kommer også i veien for en sanger som — tross alt — er en av de aller beste i bransjen. Man kan ta det for hva det er, eller innrømme at forsøket på publikumsfrieri blir lettere patetisk for oss som er mer opptatt av musikk enn sirkus.     

Syngende datter Og det stopper ikke der. For — hva er egentlig rollen til de fire unge — og vakre — damene på scenen? Datteren Candy er ikke spesielt god til å kore, men gjør en grei versjon av diskohiten «I Will Survive» og en kjempeinnsats når svetten på panna til pappa Burke stadig må tørkes vekk. Hun er også god å ha når den øverste skjorteknappen må kneppes opp, der han sitter nesten urørlig i all sin kroppslige velde i en spesiallagd kongetrone.
Det hjelper faktisk om man lukker øynene og glemmer all staffasjen rundt — helt til man begynner å irritere seg kraftig over to kvinnelige fiolinister som utvilsomt gjør seg godt på scenen, men som knapt er hørbare i miksen under store deler av konserten.
Bandet er helt ok, og den store mannen med den store stemmen synger «That?s How I Got To Memphis» fra albumet «Nashville» (2006) og låter fra årets album, «Nothing?s Impossible», med stor innlevelse. Sanger som «Detroit City» (!), «Proud Mary», «Lucille» og «(Sittin? On) The Dock of The Bay» har derimot ikke så mye på en Solomon Burke-konsert å gjøre. Kunne bare noen fortalt ham at han ikke behøver å leke sirkusartist hver eneste gang han opptrer — når han er så flink til å synge!