Sirkuset er i byen

For en velsignelse at sirkuset fortsatt fins, med feiende musikk, henrykte utropere og stinkende sagmugg. Den siste uka har to forestillinger gjestet Oslo. Først Agora, deretter Merano. Begge med betydelig sjarm, men svært forskjellige i utstyr og stil.

  • På Cirkus Agora er kampen for hverdagen til å ta og føle på.
Omtrent hver eneste artist gjør to innslag; det ene et åpenbart spesialnummer, det andre mer gjennomsnittlig. Aktørene har flere roller. Det ene øyeblikket står en kvinne og selger popkorn, omgitt av røyk og steikelukt. Like etter stråler hun av gull i et virtuosnummer ute i manesjen. Det er noe fascinerende med dette. Sirkus som kamp for å overleve, en solidarisk interesse av å holde utgiftene i sjakk. Forestillingen foregår ikke bare i teltet, selve sirkuset som romantisk idé kommer til syne når man kikker seg omkring mellom vogner, telt, dyrebur og salgsboder. Det personlige kommer til uttrykk når sirkusdirektøren stiller seg ved utgangen og tar et slags personlig farvel med hver enkelt tilskuer.

  • Cirkus Merano utstråler sterkere ressurser.
Her framfører hver artist det han/hun kan best og ikke noe mer. Ingen av stjernene selger sukkerspinn eller programhefter. Her er sirkusarbeidere i fleng, med sine uniformer og sitt gebrokne norsk. Merano har opparbeidet en solid tradisjon, og som direktøren poengterer i programheftet: «Vi har beveget oss fra syttitallets glitter og stas inspirert av amerikanske show, via nittitallets pompøse gammelromantikk til dagens enkle, nærmest minimalistiske stil.» Han kunne lagt til humor, som gjennomstrømmer forestillingen, også i mange av virtuosnumrene.

  • Den minimalistiske stilen setter selve prestasjonen i sentrum, de oppsiktsvekkende kunststykkene som utgjør kontrastene innenfor den sirkelrunde manesjen.
Vi må ha en klovn, helst to, en dumpetter og en harlekin (slik som i Cirkus Agora). De skal minne oss om at vi er noen usigelig klønete vesener som trenger latteren for å overleve. Dernest noen halsbrekkende svev i trapesen, som symboliserer vår streben mot det uoppnåelige og perfekte. Gjerne også en tryllekunstner eller illusjonist, som forteller oss at tilværelsen består av mer enn vi kan fatte. Dyretemmerens rolle er trolig å gi inntrykk av at mennesket er herre over naturen. Disse hjørnesteinene er på plass hos Merano. Illusjonsnummeret til Duo Petryaev er for øvrig noe av det mest forbløffende vi har sett på lenge.

  • Riktig sammensatt blir sirkuset en renselse, et bilde på grunnleggende trekk i menneskelivet. Merano, Agora, Arnardo.
Måtte det fortsette å være plass til dem alle.