Sissel havarerer

Bra for Sissel og popnasjonens kollektive selvfølelse at denne plata selger i bøtter og spann. Men som CD-produkt er filmmusikken til «Titanic» best egnet som støvsamler.

I iveren etter å få fram budskapet om at Sissel Kyrkjebø nyter stor suksess på flere fronter om dagen, er det lett å glemme hva «Titanic»-filmen egentlig byr på fra sangfuglens strupe.

Er Sissel først med på en plate som ligger som nummer én i USA er det liksom ingenting annet som teller. Men når filmmusikken til verdens dyreste film nå lanseres i Norge er det ikke lenger til å underslå:

Svulstig

Sissel er en meget anonym deltaker på en bunke musikkstykker som sikkert kommuniserer bra med bildene i filmen, men som viser seg helt hjelpeløse på egen hånd.

Enkelte av kuttene her kan minne om Enyas stemningsmusikk, bare med den forskjell at de mangler melodier og reell substans.

Produsent og komponist James Horner lesser på med svulstige lydtepper, orkestrert for å bygge opp stemningen i filmen, men stort sett helt udugelig til å behage via cd-spiller'n.

Sissels innsats er det ikke så mye å si noe om. Til det er den altfor anonym og tilbaketrukket i lydbildet.

Uten særpreg

Hun bidrar på en håndfull låter med en vag « a-a-a-a-a »-synging uten noe av sitt fantastiske særpreg og uten at hun klarer å overbevise om at ikke en hvilken som helst habil syngedame kunne erstattet henne.

Da ender jeg faktisk opp med å foretrekke Celine Dion, som i alle fall har fått lov til å bidra med en skikkelig låt på tampen av albumet med «My Heart Will Go On».

Og ærlig talt, at Sissel synger fletta av Dion når hun først får sjansen er jeg overhodet ikke i tvil om.