Siste bok om Elsi Lund

Det oppsiktsvekkende ved Bjørg Viks bøker er at de er så lite oppsiktsvekkende.

I den siste romanen om Elsi Lund, kalt «Elsi Lund» er gjengitt et kort brev fra Nils Johan Rud. Han forteller at han antar hennes første novelle, «Hybel» med egen inngang», og skriver: «Historien er kanskje litt sår, men troverdig». Jeg vet ikke om karakteristikken «litt sår» var ment som innvending, men setningen er gangbar for hele Bjørg Viks forfatterskap, også for triologien om Elsis barndom og ungdom

1950-årene

Årets bok er fremdeles knyttet til familielivet i den altfor trange leiligheten i Colletts gate. Vi er noenlunde midt i 1950-årene, Elsi skal avslutte gymnaset og gå på Journalistakademiet under mildt overoppsyn av Carl Just - som i romanen er forkledd som Gustav Blom. Han er ikke den eneste vi i forbifarten hilser gjenkjennende på. Men før Elsi driver det så vidt, har hun, riktignok motvillig og fortsatt umyndig, slept seg gjennom et halvt år på husmorskole, lært oppvask og vinduspuss, rengjøring av skap og hermetisering av epler. Hun er kommet til erkjennelse av at de fleste middagsrester ustanselig blir forfulgt av gulrøtter, hun har svidd den hvite sausen og to av kjærestens skjorter.

Geriljakrig

Kjærester er viktig i venninneflokken, som for øvrig innprentes at idealet har vært, er og for all fremtid skal være å skape trygge, sunne og renslige hjem. Elsi er født ti år for tidlig eller ti år for sent til enten stilltiende å avfinne seg med idealene eller høylytt å avvise dem. Hun ligger i konstant geriljakrig med moren, gjør sine fremstøt og trekker seg tilbake, og kan ikke vite at neste generasjon kvinner i det minste kan kjempe i åpent lende og i visshet om at de ikke er særtilfeller. Drømmen om frihet er drømmen om hybel, om en nøkkel til et rom som bare er hennes.

Vågestykke

Inntil videre er det en kronglet kamp, jevnlig avbrutt av angst for å bli gravid etter at det seksuelle gjennombruddet er opplevd mer som «et vågestykke enn som en innvielse». Og det selv om partneren er blitt forloveden og det hele er høytidelig bekjentgjort under rubrikken «Forlovelse inngått».

Det er bare 40 år siden og virker nå uhyre utidsmessig. Det slår meg at jeg i dag bare vet om to forlovede par, og da handler det om mennesker i mer enn godt voksen alder.

Det er en stillferdig opprører i Elsi Lund. «Det er sånn litt sigøyner i deg, vet du,» sier en av venninnene. Og en tidligere venn forbløffes over den nyforlovede: «Metamorfose. Du som var en sånn villfugl. Nå spiser du av hånden hans som en dressert høne.»

Sammenbrudd

Hennes ensomme kamp ender i en brutt forlovelse og et sammenbrudd. Så er hun til gjengjeld klar for nøkkelen og hybelen og mer til: Journalistjobb i Porsgrunn og den første novellen antatt.

Så langt virker det, som Nils Johan Rud skrev, meget troverdig. Bjørg Vik et alt det er nødvendig å vite om Oslo og unge mennesker i Oslo omkring midten av 1950-tallet. Det merkelige er bare at verden utenfor Sankthanshaugen, Hegdehaugen skole, husmorskolen, Presseklubben i Klingenberggata, skyehuset er nesten ikke-eksisterende. Krigene i Korea og Indochina, angsten for atombomber, kriser i Suez og Ungarn, innenrikske skjærmysler og frontdannelser gir overhodet ikke gjenlyd i venninner og forloveder, ikke engang på Journalistakademiet, der unge mennesker skal lære å avdekke virkeligheten. Vi er og forblir under osteklokken, i intimsfæren. Det virker ikke fullt så troverdig.

Elsi Lund leser Cora Sandel, Sigurd Hoel og Arthur Omre. Men mest av sitt eget stilideal røper hun antagelig i en liten samtale med Colette, hun som beskriver «lukten i morens kjole. Den kneprende hagesaksen. Den lille trælen i morens hånd etter hagesaksen. Avtrykket av levd liv».

Presist

Det er mange presise avtrykk av levd liv i «Elsi Lund». Ved hjelp av Bjørg Viks erindringer om de minste detaljer i interiør, kjoler, dresser og pikesinn tegner hun levende bilder av forgangen tid. Og ved hjelp av Bjørg Viks penn forstår leseren godt at det var skrive hun møtte og at hun ble forfatter:

«Vinteren ligger kald og stille over byen, legger fromme hetter over hustakene og hvite matter på balkonger, kler nakne trær i kornet glasur, anretter dydige mansjetter på karmer og gesimser, en vinterby forkledd i frost og uskyld.»