Siste kor for Bjørn

- Hvordan føltes det å være vidunderbarn i norsk jazz i 1957?

- Selv hadde jeg ikke følelsen av å være verken vidunder eller barn. Stemplet vidunderbarn fikk jeg vel fordi jeg var førstemann ut av en ny generasjon musikanter.

  • Replikkvekslingen er hentet fra Jazznytt, der saksofonisten Bjørn Johansen intervjues av Bjørn Stendahl. De to setningene avslører både Bjørn Johansens status og hans beskjedenhet på egne vegne. Men når kolleger, venner og beundrere møtes ved Bjørns båre i dag, like før han ville ha fylt 62, vil hans bidrag til norsk jazz bli minnet som alt annet enn beskjedent.
  • Ynglingen som kjøpe saksofon for konfirmasjonspengene - «baryton for sikkerhets skyld, den var større enn meg, men jeg så ingen andre» - skulle etter hvert plukke opp den mer håndterlige tenorsaksofonen, og ble på mange måter det sax-stilistiske bindeleddet mellom Bjarne Nerem og Jan Garbarek i Norge. Først Charlie Parker, siden Dexter Gordon, Sonny Rollins og John Coltrane var forbilder, og det unge talentet, selvlært proffmusiker fra han var 16, fikk fort nok å gjøre.
  • Som unggutt ble Bjørn Johansen oslomester i fotball og på skøyter. Han var også en habil håndballspiller, og traff sin mangeårige musikalske partner, Egil Kapstad, på håndballbanen. Og jazzen vant over konkurranseidretten, Bjørn spilte på den første Molde-festivalen i 1961, fikk Buddy-statuetten, norsk jazz' høyeste utmerkelse, allerede i 1962, og var en av de mest sentrale modernistene i den såkalte Metropol-tida i Oslo. Tidas frijazz holdt han imidlertid avstand til, og da Metropol-publikumet i 1963 ble rasende over avantgardisten Cecil Taylors ikke-dansbare musikk, måtte Bjørn og noen andre tilstedeværende musikere, blant dem Arild Wikstrøm, overta konserten for å roe gemyttene.
  • Som mange andre jazzmusikere forsvant Bjørn Johansen ned i orkestergravene da den nye rocken fordrev jazzen som ungdommens musikk på midten av 60-tallet. Men han droppet aldri jazzen. På klubber og i studio, med norske og utenlandske musikere, spilte han kompromissløs jazz, slik han mente den skulle spilles, og var i gang med en ny CD da han brått døde. Tonekunsten hans er dokumentert på hans egne plater («Dear Henrik», «Take One»), på utgivelser med Egil Kapstad og medvirkning på en rekke andre plater, slik at ekkoet heldigvis er sterkt og vedvarende når et ruvende kapittel i norsk jazzhistorie lukkes i dag.