Siste kveld med gjengen

Et musikalsk maratonløp som startet for to og en halv måned siden, fikk sin avslutning i går kveld. Og for et verdig punktum det ble. Bruce Springsteen sto distansen ut. En siste fantastisk kveld med gjengen.

Rått og vått

Sliten Bruce klar for party

Midtveis i den tre timer lange konserten mente jeg å kunne konstatere en viss slitasje. Eller? Europaturnéåpningen i Barcelona 7. april var sjeldent magisk, og hvordan skulle Sjefen tangere eller overgå denne? Umulig, ja vel.

Men da Springsteen og E Street Band gjøv løs på ekstranummerne med bl.a. «Hungry Heart» og «Born To Run», var det fullbrakt.



Takket fansen

På tampen kom «If I Should Fall Behind», en gripende og varm avslutning der alle i bandet sang noen strofer hver. Og før kveldens siste låt, den nye «Land Of Hopes And Dreams», takket Springsteen sine norske fans og platekjøpere - på norsk. Vel var det nærmest uforståelig, men det var på norsk og oppriktig ment.

Da Bruce Springsteen innledet europaturneen, var hele reiseruta lagt - nesten. Bare Norge manglet. Men etter press fra publikum og presse - og et uttalt ønske fra The Boss selv - kom den norske arrangøren og Springsteens managementet til enighet.

Og det skulle bare mangle, for det fins vel knapt flere Bruce-fans i forhold til innbyggertallet enn nettopp her.

Sola hang varm og vidunderlig på blå himmel da åpningslåta «My Love Will Not Let You Down» skar gjennom lufta. 80 000 hender slo taktfast i været, og en opphetet og forventningsfull spenning kunne slippes løs.

Bruce Springsteen står for ærlig og usminket rock. Musikken hans er totalt fri for design og oppkonstruerte ting. Uttrykket er like ekte som den lille, store rockeren på snart 50.

Samtidig med «Mansion On The Hill» forsvinner sola bak skyer og legger et harmonisk, melankolsk slør over den inderlige countryballaden. Det er vakkert både å høre og se ekteparet Springsteen/Scialfa formidle sangens kjærlighet og stemninger.

Bruce Springsteen har en formidabel formidlingsevne. Selv publikum lengst bak blir trukket inn i musikken. Og det er ikke av effekter og staffasje, men av en unik musikalsk drivkraft og hans åtte mann sterke band. Og det er vel neppe noen overdrivelse å kalle E Street Band for verdens beste.

Ved siden av Sjefen er det Clarence Clemons som griper meg sterkest, der han troner majestetisk som en indianerhøvding - eller riktigere sagt: negerkonge. Han farget «The River» blåere og tristere enn jeg han huske å ha hørt den. Så sakral og søkende.

Det skal mer enn et operahus til for å redde Pavarotti, men gi oss et slitent idrettsanlegg og 1000 watt - og Bruce Springsteen - så blir det fest.

SULTNE HJERTER: Da Nils Lofgren, Store Bruce Springsteen, Little Steven gjøv løs på ekstranummerne, blant andre «Hungry Heart» og «Born to Run», var det hele fullbragt, skriver Dagbladets anmelder.