Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Siste nytt fra krigen

Solid, men litt kjedelig nyskriving av Jan Baalsruds berømte flukt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Historien om Linge-karen Jan Baalsruds fantastiske flukt gjennom Nord-Troms over til Sverige i 1943, kom i bokform første gang i 1955 med David Howarths «Ni liv». Boka ble også filmatisert av Arne Skouen i 1957, og siden har den Oscar-nominerte filmen vært en gjenganger på norsk tv, sist i romjula 2000. «Ni liv» er mye av en naturfilm, hvor naturkreftene har hovedrollen.

Årets dokumentar ønsker å sette hjelperne i sentrum. For, som også Howarths bok viser, var det de mange modige folkene langs fluktruta som reddet Baalsruds liv.

Mindre spennende

Boka er et resultat av fem års møysommelig research, hvor forfatterne Tore Haug og Astrid Karlsen Scott ønsker å fortelle hele historien. De ønsker å fylle Howarths hull og også til dels omskrive historien.

Akkurat på hvilken måte «Ni liv» trenger utdyping og omskriving framgår ikke, og det er bokas største svakhet som historisk dokument. For hvor og når er det Haug og Karlsen Scott går i rette med Howarth?

I forordet nevnes kvinnenes og samenes innsats, til pressen forteller forfatterne at de også ønsket å reinvaske en av motstandsfolkene for mistanke om sprekk under avhør. Men i selve fortellingen framgår ikke dette, ikke eksplisitt, verken i diskusjoner i teksten eller i noe noteapparat. Når da boka reint fortellermessig ligger tett opp til Howarths bok, en allvitende forteller gjengir de forskjellige aktørenes tanker og handlinger i sjangeren dokumentarisk spenning, taper boka i sammenlikning.

For det er ikke til å komme fra at «Ni liv» er bedre fortalt og mer spennende enn «Jan Baalsrud og de som reddet ham». Derfor burde årets bok muligens lagt seg på en annen linje, og brukt sin styrke, det solide grunnarbeidet.

Grundig

Det er ikke slik at jeg tviler på forfatterparets grundighet. De har gått gjennom mange bøker, artikler og upublisert kildemateriale, og intervjuet ikke mindre enn 50 personer, de fleste med en rolle i flukten. Det er også imponerende at paret har oppsøkt fluktruta og gjort seg kjent med hver stein. Leseren har også glede av instruktive kart og en rekke gamle og nye fotografier av personer og åsteder.

Så korrekt er nok denne boka, så langt det lar seg gjøre.

Men når fortellingen lider under en noe svak dramaturgi, og mange detaljer, er jeg i tvil om hvor stor glede nye lesere vil ha av denne utgivelsen.

Hele Norges coronakart