Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Siste nytt om svartedauden

Ønsker du å vite siste nytt om svartedauden, skal du lese denne oppdaterte boka av Norges fremste pestforsker, Ole Jørgen Benedictow.

BOK: Trolig sopte farsotten med seg oppimot 50 millioner av Europas 80 millioner da den første gang feide over verdensdelen. I Norge anslår Benedictow folketapet til å være ca. 210000 av en befolkning på 350000, det vil si 62,5 prosent. Bare 240000 overlevde, og av disse var mange så avkreftet at de ikke greide å føre ljåen, skjære kornet, sanke sauene og utføre det arbeidet som ga levebrødet. Følgen var at enda flere døde.

En massemorder uten like

Nå vil slike tall alltid være usikre og gjenstand for diskusjon. Svartedauden er like fullt uten sammenlikning den største massemorderen som har herjet i landet vårt, og bør derfor alltid omfattes med stor interesse.

Benedictow bruker betegnelsen svartedauden om den første pestbølgen som rammet Europa i åra 1346 til 1350. Men etter den første pestbølgen kom en bølge til, og enda en, og atter en etter der igjen. I Norge, som ellers i Europa, snauet de nye farsottene folketallet ytterligere. Ifølge Benedictow nådde det bunnen her til lands omkring 1470. Da bodde det bare 120000 mennesker i Norge, altså omtrent en tredjedel av det antall som hadde levd her før svartedauden. Fra da av begynte folketallet langsomt å stige, selv om pesten ubønnhørlig vendte tilbake gang på gang i flere hundre år framover.

Europa ble faktisk hjemsøkt av sykdommen med korte mellomrom helt fram til 1700-tallet, siste gang den opptrådte i Norge, var i 1654.

Benedictow tegner fascinerende perspektiver om epidemien og bringer ny kunnskap både om smitteveier, dødelighet, hyppighet og oppfatninger om sykdommens årsaker og om de forebyggende tiltak. Epidemiene ytret seg også som uhyggelige fortellinger, som for eksempel den som rammet Østlandet i åra 1583- 1584 og som Benedictow følger med historisk lupe på Hadeland og særlig på Toten. Så fortjener da også en seriemorder stor oppmerksomhet når han fra tid til annen meier ned en femtepart eller mer av befolkningen i et distrikt.

Oslo først rammet?

Benedictow etterlater for øvrig ingen tvil om at pesten er en dyresykdom som rammer særlig gnagere og som blir spredt til mennesker vesentlig gjennom bitt av en type loppe som har den svarte husrotta som vert. Den grasserer særlig om sommeren og ettersommeren, går nesten i dvale vintertid, men blusser ofte opp igjen neste vår. Eksempelmaterialet i boka underbygger hovedtesen om loppene som smittebærere og viser klart at smitten følger kornet og maten. Dessuten viser Benedictow at engelske havner har vært en viktig mellomstasjon for smitten sørfra, og at Østlandet ble rammet tidligere enn Vestlandet. Østlandet har også vært den viktigste innfallsporten for sykdommen i Norge.

Vitenskap og myter

Ellers ser det ut til at folk tidlig har begynt å analysere årsakene rasjonelt og forsøkt å finne fornuftige forklaringer på forløp og spredning. Overtroen var utbredt, men evnen til å trekke rasjonelle slutninger kan også leses ut fra kildematerialet, ikke minst i den siste fasen av den lange pesttida. Interessant er det også at økende handel tydeligvis fører til hyppigere besøk av den uhyggelige sykdommen, men ikke nødvendigvis til større dødelighet, snarere tvert imot.

I ei tid da mytene om svartedauden lever i beste velgående samtidig som nye epidemier truer, er det viktig at de medisinske, sosiale og biologiske drivkreftene bak denne sykdommen blir klarlagt og at vi får et klarere bilde av hva som egentlig skjedde. Ole Jørgen Benedictow har lagt ned et livsverk i forskningen, og boka er et viktig bidrag til en bedre forståelse av hans arbeid - og framfor alt - av pesten.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media