SEIERHERRE: Anders Behring Breivik tapte i ankesaken mot staten.
Her hilser han på den seirende regjeringsadvokat Fredrik Sejersted før ankesaken. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
SEIERHERRE: Anders Behring Breivik tapte i ankesaken mot staten. Her hilser han på den seirende regjeringsadvokat Fredrik Sejersted før ankesaken. Foto: Lise Åserud / NTB scanpixVis mer

Hovedleder: Ankesaken om Breiviks soningsforhold

Siste ord er ikke sagt i Breivik-saken

Det er urovekkende når to rettsinstanser kommer til radikalt ulik konklusjon.

Meninger

Lagmannsretten var klar i talen da dommen fra ankesaken om terroristen Anders Behring Breiviks soningsforhold kom onsdag. «Breivik har tapt saken fullstendig. Avgjørelsen har ikke vært tvilsom.»

Det var en stor seier for regjeringsadvokat Fredrik Sejersted som egenhendig hadde tatt på seg oppgaven med å redde Norges ære etter at tingretten kom fram til at Norge hadde utsatt Breivik for umenneskelig og nedverdigende behandling etter artikkel 3 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK).

Mange som hadde store vanskeligheter med å svelge at Breiviks menneskerettigheter var krenket vil nå puste lettet ut. Det er godt mulig at lagmannsretten har rett konklusjon, men det er ikke like åpenbart at de gir en tilstrekkelig god begrunnelse for den.

Det vekker alltid en viss bekymring når to rettsinstanser kommer til radikalt ulike konklusjoner. Når de to rettsinstansene ser ut til å skilles betydelig i hvordan en skal behandle menneskerettssaker, er det desto større grunn til uro.

Tingretten la svært stor vekt på rettspraksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), og kom på bakgrunn av en grundig analyse av og sammenlikning med liknende dommer, til at Breiviks soningsforhold måtte anses for å være brudd på menneskerettighetene.

Tingrettens vurdering ble både hyllet for å være et eksemplarisk eksempel på hvordan EMK skal brukes i norsk rett, men ble også beskyldt av Regjeringsadvokaten for å drive rettsstridig europeisk rettsutvikling.

Lagmannsretten ser derimot begrenset relevans av europeisk rettspraksis. Sakene er for konkrete og konteksten er for ulik. Siden de to rettsinstansene foretar beslutninger på et såpass ulikt rettspolitisk grunnlag, er de to dommene vanskelig å sammenlikne.

Lagmannsretten har generelt lagt seg på en mer statsvennlig linje enn tingretten gjorde. Det gjelder også i vurderingen av hvor farlig Breivik er og hvor grundig Kriminalomsorgen har vurdert de strenge sikkerhetstiltakene, samt kompenserende tiltak.

Breivik bestrider ikke at han må sitte på høysikkerhetsfengsel, men mener mer kunne vært gjort for å gi han et fellesskap med andre, i både brevform og i fengslet.

Tingretten var langt på vei enig med ham i at trusselen han utgjorde var overdrevet og at lite var gjort for å gi han en mer human soning. Lagmannsretten kjøper derimot de sakkyndiges vurderinger og stoler på at staten har foretatt grundige, løpende vurderinger.

Til tross for den skråsikre vurderingen til lagmannsretten, er det ikke gitt at Høyesterett vil legge seg på samme linje .