FARGERIK: Den norske forfatteren Mia Berner (1923 - 2009) døde i desember i fjor. Hun kalte sitt dødsleie et arbeidsleie, og jobbet med diktene sine til siste stund.
 
Foto: Jørn H.Moen
FARGERIK: Den norske forfatteren Mia Berner (1923 - 2009) døde i desember i fjor. Hun kalte sitt dødsleie et arbeidsleie, og jobbet med diktene sine til siste stund. Foto: Jørn H.MoenVis mer

Siste ord fra damen i rødt

Mia Berners første diktsamling utgis et halvt år etter at hun døde.

|||• Les intervju med Steinar Opstad om Mia Berner her. 

ANMELDELSE: Filosofen, sosiologen og forfatteren Mia Berner var aktiv i motstandskampen under 2. verdenskrig, blant annet som kurer for Milorg.

Av den grunn måtte hun flykte til Sverige, hvor hun ble boende i 60 år og blant annet virket som sosiolog på Universitetet i Göteborg.

I 1975 giftet hun seg med den finske forfatteren Pentti Saarikoski, et samliv hun selv har dokumentert i memoarboken «PS. Anteckningar från ett sorgeår».

Kjente temaer
80 år gammel returnerte Berner til Norge og ble raskt en aktør i norsk kulturliv; skarp, uredd, alltid kledd i rødt. Da Berner døde før jul sist vinter, var hun godt i gang med å redigere sin første diktsamling på norsk. Nå foreligger samlingen posthumt under tittelen «Et leskur for vinden», med etterord av Steinar Opstad; det har blitt en liten bok om de store temaene.

Umiddelbart er det nemlig lett å plassere Mia Berners poesi i en sentrallyrisk tradisjon, ettersom hun skriver om naturen, livet, kjærligheten og døden. Litt forenklet kan man si at første del konsentrerer seg om naturen, mens del to tar for seg samlivet med Pentti Saarikoski på øya Tjörn utenfor Göteborg.

Del tre utvider verdensbegrepet og inkluderer en rekke byer, land, forfattere og åpne, litterære sitater. Boka avsluttes med diktet «Posthum samtale», en poetikk-tekst som forener både naturen, samlivet og litteraturen. Det føles som om samlingen har gått opp.

Møter
I «Pusthum samtale» heter det blant annet at «All god diktning er sosial». Man kan få inntrykk av at Berner har forsøkt å leve opp til denne påstanden, siden de fleste av diktene i «Et leskur for vinden» skildrer en relasjon eller et møte.

Det kan være en kjærlighetsrelasjon, møtet med en trane eller møtet med polsk kålsuppe. Uansett forsøker diktene å forankre subjektet med omverdenen, la det være mottakelig for, eller sosial med, sine omgivelser, slik som i dette diktet:

Simon slår enga.

Jeg kan høre slåttemaskinens klapperiklapp

når solen går ned og duggen stiger i gresset.

Siste ord fra damen i rødt

Jeg hører Nathans ku raute,

Vestmans tresko mot grusen på veien,

en albinmotor som traust

tøffer på fjorden nedenfor svabergene.

Dette er den saklige story'n om lydene mot kvelden.

Resten er stillhet.

Det som også kjennetegner Berners poesi er at diktene virker umiddelbart, meningsnivået er begripelig og allment, man behøver ikke å avkode disse diktene.

Erindring
Enkelte av de korteste diktene blir nok litt for friksjonsløse for meg. Andre dikt formidler virkelig sin emosjonelle nødvendighet, som om Berner faktisk skriver om det hun ikke kan tie om:

«Visst modner morgenlyset / i vargtimen / med mjukere skinn / over fjellene og åkrene / når jeg våkner / med et sting av savnets rotteklo / Snart blir lyngen rød / i alle bergsprekker / også der mellom bjørken og steinen / hvor han ikke skal våkne mer.»

Følelser og erindring er det altså mye av i Et leskur for vinden. Diktene framstiller små historier, scener, samtaler og eksistensielle refleksjoner. Det er en konkret og visuell verden vi introduseres for; en verden som stadig beveger seg i spenningen mellom natur og kultur. Best illustrerer Berner dette selv når hun skriver:

«Et dikt skal ha to setninger / med et punktum imellom: / En upplyst bil / på den mörka vägen. En fågel på den / svarta grenen.»

Dette er en verdig sorti, sa en bekjent om denne diktsamlingen. Jeg kan si meg enig i det.