Siste ord

«Det er jammen meg et godt spørsmål, rent prinsipielt, om sju dommere fra Strasbourg, fra Aserbadsjan og seks andre land, vet bedre hvordan ytringsfriheten i Norge ivaretas enn det Stortingsflertallet gjør.»

Med denne uttalelsen om den Europeiske Menneskerettsdomstol i Strasbourg (EMD), åpnet Kulturminister Trond Giske i forrige uke en debatt som hittil nesten utelukkende har foregått i de lukkede rom: Skal EMD kunne overprøve det norske stortingsflertalls vurderinger av hvordan menneskerettighetene, herunder ytringsfriheten, best ivaretas i Norge?

Denne debatten handler ikke om man er for eller mot politisk tv-reklame. Personlig er jeg skeptisk til slik reklame i alle medier; den fordummer lett den politiske debatt og favoriserer pengesterke aktører. Jeg er likevel for å etterleve EMDs dom, og for å følge dens prinsipielle konsekvens: Politiske ytringer er ytringer, også om man må betale for å få budskapet frem. Forbud mot ytringer er inngrep i ytringsfriheten, og er ulovlige i fravær av en god begrunnelse. Norge har ikke gitt noen god begrunnelse for hvorfor et totalforbud mot tv-reklame er nødvendig; det rammer dessuten også pengesvake aktører og ikke-fordummende ytringer. Totalforbudet er uforenlig med ytringsfriheten.

Debatten handler heller ikke om hvorvidt man er for eller mot økonomisk liberalisme – «den økonomiske kapitalmakta» i form av et «elitært fåmannsstyre», slik Klassekampens Bjørgulv Braanen beskylder Marie Simonsen og Dagbladet for å være (Klassekampen, 19.5).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den debatten Giskes utsagn gir omrisset til, er den prinsipielle debatten om de liberale rettsordningenes plass i vårt system – altså noe langt mer enn hva som for tiden er politisk ønskelig å gjøre med tv-reklamen. Testen på et prinsipps betydning er dette: Holder det selv om det får utslag du selv ikke skulle like? Danner rettighetene yttergrenser for hva som kan besluttes politisk, eller kan rettskappen snus med den politiske vind? Dette er en debatt om vi skal være del av den internasjonale rettsstat eller om vi skal praktisere internasjonal rettsopportunisme.

En demokratisk rettsstat kjennetegnes ved to elementer: folkesuverenitet («én borger, én stemme») og vern om enhver borgers grunnleggende friheter (som ytringsfrihet). Rettsstaten garanterer ikke mot maktmisbruk, men den binder maktutøvelsen. I motsetning til øvrige virkemidler et politisk flertall har til rådighet, står retten ikke umiddelbart til politikernes disposisjon. Rett og makt er i en rettsstat ikke sammenfallende. Mens rettsstaten Norge i 1814 hadde som siktemål å begrense kongemakten, ville den tyske grunnlov fra 1949 sikre grunnleggende rettigheter i en demokratisk føderasjon: etter andre verdenskrig erkjente man at også et folkevalgt flertall kan misbruke makt. Denne erkjennelsen ligger også til grunn for overnasjonale menneskerettigheter.

Det er i dag ukontroversielt å bruke demokratibegrepet som inneholdende både folkesuverenitet og rettigheter. Både aktuelt og historisk har det imidlertid vært en viss spenning mellom de to elementer. Rettigheter setter grenser for hva folkevalgte kan bestemme – for eksempel i form av en grunnlov man ikke kan lovgi i strid med. I Norge fikk denne spenningen sitt kanskje sterkeste uttrykk omkring 1860, ved fremveksten av den såkalte «prøvingsretten». Prøvingsretten gir Høyesterett «siste ord» som fortolker av Grunnloven. Dersom Stortinget lager en lov det mener er i overensstemmelse med Grunnloven, mens Høyesterett mener det motsatte, går Høyesteretts tolkning foran.

Rettsstaten har i de siste par tiår år fått en markant, internasjonal vending. Der Høyesterett tidligere hadde siste ord, har vi nå – via stadige stortingsflertall – åpnet store deler av vår rettsstat for bindinger også fra overnasjonalt hold, både i form av «lover» og domstoler. Den internasjonale prøvingsretten, der Høyesteretts «siste ord» forskyves til EMD har likevel, i alle fall til nå, vært forunderlig lite offentlig diskutert.

Utenfor det offentlige rom har imidlertid skepsisen mot EMD og andre menneskerettsorganer lenge vært sterkt til stede. Argumentene mot den overnasjonale dimensjon målbæres (foruten av Trond Giske) primært av en ganske liten gruppe statsjurister, med Regjeringsadvokatembetet som kjerne. Også deler av Justisdepartementets lovavdeling har stått sentralt, men her er det endring på gang. Til støtte for skepsisen anføres hensynet til det nasjonale demokrati. Maktutredningens høyst diskutable postulat om rettsliggjøring har fått nytt liv: den kompetanse de folkevalgte avstår til overnasjonale domstoler, innebærer en demokratiundergravende maktforskyvning – uansett hva de nyvunne rettigheter måtte bety for borgerne.

Paradoksalt nok er det disse ikke-folkevalgte byråkratene som anser seg best skikket som demokratiets voktere. De folkevalgte, derimot, med en (stort sett) samlet regjering, og vedvarende stortingsflertall, anser overnasjonaliseringen som demokratisk nok til at de gang på gang vedtar den. Våre folkevalgte synes ikke det er en undergravning av det nasjonale folkestyre at ulike menneskerettskonvensjoner som de mener er av det gode i verden for øvrig, også skal være styrende i Norge. De som mener at det i denne saken er juristene i statsforvaltningen som vet best, hevder samtidig at de folkevalgte ikke vet sitt eget beste.

Trond Giske har underhånden forklart at det var nettopp motargumentene av dette slaget som gjorde at inkorporeringen av FNs Kvinnekonvensjon trakk ut, til tross for at den var nedfelt i Soria Moriaerklæringen. Det hadde, som han understreket, vært en meget grundig debatt om disse spørsmålene. Men hvor? I regjeringskorridorene? Hos Regjeringsadvokaten? Ikke i offentligheten, i alle fall. Er offentligheten ikke et egnet forum for diskusjon av de helt grunnleggende spørsmål for norsk demokrati? Hva slags demokratisyn er i tilfellet det?

«Hovedmålet for mediepolitikken er å sikre ytringsfriheten som en forutsetning for et levende folkestyre», står det på nettsidene til medieminister Trond Giske. Dette rimer dårlig med statsrådens prinsippløse syn både på ytringsfriheten og EMD. Hans egen og byråkratenes skepsis til rettsstatens internasjonale vending, står også i et underlig forhold til Regjeringens offisielle utenrikspolitikk: I Stortingsmelding nr. 15 (2008-2009), som er den første samlede fremstilling av norsk utenrikspolitikk på 20 år, avsluttes kapittelet om «Norges særlig dype avhengighet av internasjonal rettsorden» slik: «Å forhindre svekkelse av internasjonal rettsorden (…) bør (…) betraktes som Norges primære og prioriterte utenrikspolitiske interesse.»