Siste sang

Det er vanskelig ikke å tenke på likhetene mellom Whitney Houstons siste rolle og hennes eget liv.

Det kan ikke unngå å gjøre et visst inntrykk. I fjasefilmen «Sparkle», som har kinopremiere denne uken, synger Whitney Houston mot slutten av filmen en sjelevrengerversjon av gospelklassikeren «His Eyes Are On The Sparrow». Hun visste ikke det da, men det skulle bli hennes siste opptreden for et stort publikum.

Houston døde i februar i fjor, tre måneder etter at innspillingen var ferdig. I filmen spiller hun en tidligere sangerinne merket av problemer med ymse rusmidler og et kjærlighetsforhold av det ødeleggende slaget. Parallellene til Whitneys egen biografi, og stormfulle ekteskap med Bobby Brown, er der selv for den som prøver å se en annen vei.

Filmer om artistiske eller kunstneriske drømmer er påfallende ofte basert på troen på at båndene mellom liv og virke er sterke og ubrytelige. At du må ha opplevd stor kjærlighet eller stor smerte for å skrive om det eller synge om det på en måte som berører. Det er en uhyre romantisk oppfatning som tar liten høyde for faglighet. For den skapende folkeferden blant oss er det jo ofte nettopp empatien deres, fantasien, evnen til forflytning, som gjør at de kan lage noe som gjør inntrykk på mange. Det er dét som gjør at de kan fortsette å jobbe, fortsette å treffe sitt publikum, gjennom mange år. Den som bare har sin egen historie å fortelle, varer sjelden lenge etter debuten.  

Samtidig er kreativitet noe komplekst, kildene det øses av er ofte flerfoldige og skottene mellom liv og kunst er ikke lukket. Om for eksempel en forfatter har et tydelig gjennomgangstema gjennom mange år, er det ingen grunn til å bli overrasket når et intervju røper at det ligger egne, vonde erfaringer i bunn. De vanskelige farsforholdene i Tore Renbergs romaner viste seg å være nært knyttet til den turbulente relasjonen til hans egen far.

Derfor blir det heller ikke feil å føle at Whitney Houstons rolle i «Sparkle» får en egen tyngde ved at tilskueren vet at historien som fortelles, kan minne om hennes egen. Det er ikke sikkert dette er en linje som trekkes bare i tilskuerens hode. Kunst berømmes når den har flere lag, og et vindpust fra det virkelige liv er blant dét som kan legge til en dimensjon. Og smerten i «His Eyes Are On The Sparrow» blir slik både spilt og ekte.