Siste sang

EN SISTE

innrømmelse: Jeg er også kulturkonservativ. Om kulturbegrepet anvendes i sin mest allmenne betydning, ser jeg sterke radikale grunner til å være det i Norge. Arbeiderbevegelsens historiske styrke og utbyggingen av velferdsstaten etter krigen medførte samfunnsendringer som kom flertallet av det norske folk til gode. Disse ordningene, enten det er innen helse, utdanning eller transport, er i dag under press fra høyredrevet markedstenkning. Dette er jeg motstander av.

Jeg kjenner meg derfor lite igjen i beskrivelsen av min påståtte motstand mot all bevaring og konservatisme, slik Bendik Wold og Anna B. Jenssen gjør meg til talsmann for i sitt siste innlegg 27.juni. Det siste året har jeg tatt både det norske helsevesenet og folkeforsvaret i offentlig forsvar, hvilket vel ikke skulle gjøre meg til «populist» eller andre upresise betegnelser framsatt av såvel Wold og Jenssen som student Fredrik Haraldsen og professor Rune Slagstad. Jeg reagerer på at jeg gjøres til ukritisk talsmann for en unyansert «nittitallisme», all den tid jeg har brukt mye krefter på å problematisere tiårets tidsånd, både i artikkel- og intervjuform.

MEN: MITT IDEOLOGISKE

utgangspunkt for å kritisere Morgenbladet var at den kulturkonservatismen som råder grunnen der, bygget på en bestemt dannelseskanon, med sitt påstått «radikale» forsvar av elitekultur, er reaksjonær. Dermed ikke sagt at høykulturen ikke bør dyrkes. Det bør den, og Morgenbladet kan gå foran. Men troen på høykultur, på smale dikt og abstrakte kunstverk, på kunstens relative selvstendighet, som kjerne i en radikal kunststrategi, er etter min mening forfeilet. Tesen min går ut på at den elitistiske venstresiden driver folk over i hendene til den politiske høyresiden dersom alle grader av kommersielle uttrykk stemples som «farlig», og kulturforbruket som «dårlig».

ALLER SIST:

Jeg leser Morgenbladets litterære metadebatter i smug. Men det har ingenting med radikalisme å gjøre. Jeg er ikke kunsthater. Mitt svar om kunst i Dagbladet var ment som en kommentar til den nesegruse småborgerlige aktelsen av Kunsten med stor K. Jeg synes flere i den norske debatten, ikke minst i Morgenbladet, kunne gjøre det litt oftere. Bli litt mindre selvhøytidelige, kom leseren i møte snarere enn å ekskluder med tungt språk og endeløse flinkis-referanser.

Så kan kanskje Morgenbladet sette dagsorden for flere enn menigheten. Dette var mitt hovedpoeng i artikkelen og har nesten ikke blitt diskutert. Så bare gled dere til neste gang.