Siste Skrik?

De som liker å gå på kino for å bli skremt, har sikkert krysset av i kalenderen for lenge siden. For i dag er det premiere på Wes Cravens trilogi-avsluttende «Skrik 3».

«HVIS DU IKKE PASSER DEG, kommer noen og tar deg». Det kan stå som et motto for amerikanske skrekkfilmer. Men hvorfor elsker unge mennesker å bli vettskremte av å se på perverse massemordere som dreper skrikende tenåringer med motorsag eller kniv? Hvorfor har filmer som «Halloween», «Fredag den 13.», «Nightmare on Elm Street» og «Skrik» blitt suksesser?

Brita Møystad Engseth, NRKs skrekkfilm-kjenner, har en teori på det.

- Filmer av den typen er det eneste som matcher de hormonstormene som foregår i kroppen på en tenåring. Der finner du de samme ytterlighetene, med brå skift fra smerte og gråt til latter og humor. Dessuten er det definitivt den sjangeren som foreldre og andre irriterer seg over: «Må du se på dette?» Filminteresserte fortsetter gjerne å se sånne filmer, men for de fleste er det verste over midt i 20-årene, sier hun.

ET ERKEAMERIKANSK TREKK ved skrekkfilmer er den gammeldagse, nærmest viktorianske holdningen til seksualitet. Morderens ofre er unge kvinner som er seksuelt aktive, og de straffes for sine synder med døden. De dydige pikene, derimot, både overlever og er den som nedkjemper monsteret til slutt. Hvor kommer disse holdningene fra?

- Det er en bisarr form for forsvar av dyd og familieverdier. Filmene er kvinnefiendtlige og ikke kvinnefiendtlige på én gang. De vi kan kalle løsslupne kvinner, dør mens de har sex. Samtidig er det en kvinnelig helterolle, dydsmønsteret som tar livet av morderen til slutt. Hun er jenta som heller sitter hjemme og leser lekser enn å være med ut på fest. Men hun er også praktisk orientert og litt androgyn, og har ofte et navn som både gutter og jenter kan ha. I filmteorien kalles denne rollefiguren «the final girl». Sånn har det vært siden Jamie Lee Curtis spilte heltinnen i «Halloween», sier Brita Møystad Engseth.

Artikkelen fortsetter under annonsen

REGISSØREN JOHN CARPENTERS «HALLOWEEN» (1978) var i mange år en trendsetter, selve søylen blant denne typen skrekkfilmer. Den hadde alle ingrediensene som seinere har blitt nødvendige klisjéer: En sinnssyk massemorder, tenåringer som er på steder de ikke skulle være og, ikke minst: Masse blod og gørr. Siden kom etterligningen «Fredag den 13.» (1980), før Wes Craven lanserte groteske Freddy Kruger i «Nightmare on Elm Street» i 1984. Etter den tid har sjangeren stort sett vært for nedadgående. En mangel på nye idéer og en overflod av spesialeffekter gjorde den verken attraktiv eller spennende. Da den britiske skrekk-forfatteren og -regissøren Clive Barker var i Hollywood for første gang, for å lage filmen «Hellraiser», ble han begeistret da effektmakerne sa han kunne få både gult og grønt slim. Lykken er mangfoldig.

I 1996 KOM «SKRIK» - PÅ OVERTID. Forfriskende er feil ord å bruke, men ting ble ihvertfall gjort annerledes. Den mystiske massemorderen, i en maske inspirert av Edvard Munchs berømte maleri, begikk sine ugjerninger med ironi. Med ved å bruke ironi, 90-tallets mest gjenkjennelige uttrykk, satte Wes Craven muligens også et slags punktum for sjangerens framtidige liv. I «Skrik»-trilogien har han ettertrykkelig gjort narr av alt det man elsker ved skrekkfilmer.

Men det er ikke helt slutt. Kevin Williamson, som skrev manus til «Skrik» og «Skrik 2», skrev også den første «Fryktens sommer»-filmen (1997). Den dreide seg om fire ungdommer som kjører på en mann en mørk natt, dumper ham i havet og - et år etter - opplever gruvekkende ting. Etter «I Know What You Did Last Summer» (1997) og «I Still Know What You Did Last summer» kommer i år «I Know What You Screamed Last Summer».

BRITA MØYSTAD ENGSETH mener at de to første «Skrik»-filmene vil bli stående som referansepunkter i lang tid framover.

- «Skrik»-filmene har en perfekt blanding av ironi og skrekk. De gjør narr av forventningene våre, samtidig som de oppfyller hver eneste en av dem. Men sannsynligvis vil framtiden bringe flere filmer som minner om «Den sjette sansen» og «Blair Witch Project» enn filmer som minner om «Skrik», mener hun.

«Skrik»-filmene handler om skrekkfilmer. Alle medvirkende vet at de er med i en skrekkfilm, og henviser stadig til det som er vanlig handlingsforløp i en skrekkfilm.De samme skuespillerne har spilt hovedrollene i de tre filmene - Neve Campbell, Courteney Cox og David Arquette. De to sistnevnte er til og med blitt gift etter at de møttes på settet til «Skrik».- Jeg ble ikke overrasket over suksessen, men kritikken forundrer meg. «Skrik» får jo skylda for alskens elendighet som finner sted i virkeligheten. Til og med noen grufulle drap i Japan. Det overrasker meg at folk gir en film skylda for slike hendelser, sa Craven til Dagbladet i 1998.

MEST REDD: Neve Campbell spiller hovedpersonen Sydney i «Skrik 3», og her klamret hun seg til Dewey Riley (David Arquette).
STJERNESPEKKET: MTV-babe Jenny McCarthy dukker opp som redd kvinne i «Skrik 3»