Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Siste sommerferiedag

Det finnes knapt noe tristere enn en sommerferie på hell, og det finnes ikke noe mer nostalgisk enn selve idealsommeren.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Jeg står her oppå berget og ser ut mot havet. Og det er soloppgang, og himmelen skifter farve. Og ferien min ved sjøen er slutt for denne gang. Båten og påhengeren må bæres opp på land.»

deLillos vet å sette vakre ord på triste ting. Hvert år siden plata deres «Suser avgårde» kom ut, har jeg spilt sangen «Siste sommerferiedag» om og om igjen, siste kvelden i ferien, mens tankene har svirret rundt sommerens begivenheter. Mye har forandret siden 1986. Den gangen var jeg 11 år.

Når man er 11 år

, er sommerferien som en frisk, bekymringsløs bris. Men opplevelsene man har da, legger grunnlaget for hva man forbinder med sommer seinere i livet. For mange er det sol, sjø, svaberg og sand. En skive varm julekake med smør og brunost på. Et skrubbsår du fikk da du løp til telefonkiosken. Arret er der ennå. Følelsene sitter i.

Lengselen tilbake til barndommens somrer blir bare sterkere for hvert år. Samtidig virker minnene mer og mer som en drøm. En deilig drøm du håper vil gå i oppfyllelse - bare én gang til.

Sto ferien til

forventningene i år? Forventningene vår skaper problemer, for fallhøyden blir så stor. Idet høstmørket sniker seg over vinduskarmen, begynner vi å drømme om neste års sommerferie. Den skal bli bra, den! Da skal vi ta igjen for alt det som ikke gikk etter planen i år. Ikke la feriemodusen forstyrres av en blodtørst mygg på øretokt. Kaste alle slike bagateller på båten.

Neste sommer skal vi ha den perfekte ferien, med det perfekte været og ei sol som skinner like sterkt som den gjør på forsida av VG. Maten skal vi fiske, dyrke eller skyte selv, men ikke minst skal vi slappe av. Flate ut uten tanke på noen ting. Finne tilbake til den gode, gamle sommerfølelsen.

Men de nostalgiske

minnene fra barndommen er jo ugjenkallelig gått tapt. Den bekymringsløse friheten vi hadde da vi var små, kan vi aldri få tilbake. Likevel lengter vi stadig.

På denne måten blir den perfekte sommerferien et umulig ideal. Vi er blitt voksne nå, og forpliktelser av ymse slag har frarøvet oss den barnlige friheten. Når man er 11 år, skal man heller ikke slappe av i sommerferien, man skal leke. Det er kanskje derfor den varer i en evighet også. Etter evigheten er det til og med gøy å starte hverdagen igjen.

Da jeg var 11 år,

skjønte jeg ikke hele teksten til Lars Lillo-Stenberg. Jeg skjønte bare halvparten. Men jeg begynte å grue meg til å bli voksen, for jeg ville ikke ha det slik han beskrev mot slutten av sangen:

«Har ingenting å gjøre i tiden som kommer. Og alle mine venner studerer eller jobber. Men jeg må gå på fylla med penger som jeg låner. Nei, jeg vil heller ha et par uker til med sommer.»