BRANN: Munch var samfunnsengasjert, ifølge den nye utstillingen. Dette maleriet av brannen pa? Grønland i Oslo i 1919 liknet avisfotografenes framstilling. Bildet er beskåret. 
Foto: Munchmuseet
BRANN: Munch var samfunnsengasjert, ifølge den nye utstillingen. Dette maleriet av brannen pa? Grønland i Oslo i 1919 liknet avisfotografenes framstilling. Bildet er beskåret. Foto: MunchmuseetVis mer

Siste stopp: Tøyen

Både sjela og intellektet får sitt når Edvard Munch kommer hjem fra europaturné.

KUNST: Kanskje er det dronning Sonja som skulle skrevet denne anmeldelsen og ikke jeg. Hun har fulgt «Det moderne øye» på turné fra Centre Pompidou i Paris via Frankfurt til London.

«Det er en magisk kraft i å være kurator for en utstilling», sa hun i sin åpningstale i går kveld - og ga en viktig, men lite synlig yrkesrolle velkommen oppmerksomhet, «for historien om en kunstner kan fortelles på så mange måter». Godt poeng.

Moderne Munch. Akkurat denne historien om Munch, som til nå er sett av nesten en million par moderne øyne, fortelles av initiativtaker og Pompidou-kurator Angela Lampe.

Med kollega Clément Chéroux har hun villet brekke Munch løs fra klisjeene og vise ham som en del av det moderne 1900-tallet, ikke bare som en 1800-talls ekspresjonismens forløper, eller symbolist.

Denne Munch tar i bruk sin tids medier: foto, film, til og med røntgen og stereoskop.

Den samfunnsengasjerte Munch skal også finnes, men lyser ikke så sterkt i det faktiske materialet.

Som i kinomørket vekkes effektivt en forventning i det første av ni tematisk ordnede rom: en filmsnutt rakt imot oss er eneste lyskilde. Kameraet av merket Pathé Baby (også til beskuelse) var det Munch selv som holdt da skjeve fragmenter fra Oslo og Dresden ble festet til rullen i 1927.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sporene fotoets inntog satte i billedkunsten, som når dobbeleksponeringer fra fotoeksperimenter gjentas med pensel på lerret, finner du gjennomgående i de ellers maleridominerte salene.

For hver nyåpning er noen verker byttet ut, enkelte nye grep tatt.

Den store nyheten i Oslo heter «Skrik».

Et umusikalsk tillegg fra Munch-museets side er den motstående veggen, tapetsert med plakater av det ikoniske motivet.

De skal kort sagt lede tanken til hva repetisjon av samme motiv betydde både for Munch og i senere kunsthistorie, slik Walter Benjamin beskrev det i sitt kjente essay om «kunstverket i reproduksjonsalderen» (1936), og som i arbeidene til Andy Warhol.

I stedet blir de stilbruddet i en ellers gjennomført presentasjon, skapt av eksterne utstillingsarkitekter.

Emosjonell tyngde. Vi tror vi kjenner Munch. Men ikke husket jeg hvordan øynene i «Pubertet» lyser av vilje, eller at samme intensitet finnes i en pårørendes blikk ved sengekanten i «Dødskamp» og de svarte bjørneøynene til den fabrikkbleke i «Arbeidere på hjemvei».

Med fare for å bli melodramatisk: det ga mening at vi hadde fullmåne da dette kunstnerskapet kom hjem for vinteren, og at det kom akkurat i tide til årets første, bitende kalde snøfall.

Dette er bilder med en emosjonell tyngde som det bare blir mer legitimt å kjenne på når mer akademiske aspekter får balansere dem, som her.