Siste tango i Oslo øst

Oslo Plaza har gått dundrende konkurs og fungerer nå som asylmottak i den muslimske ghettoen vi ante konturene av allerede på 1990-tallet.

Miljøaktivisten Frederic Hauge sies å være Norges rikeste mann og vi har for lengst gjort oss avhengige av ultramoderne informasjonsteknologi. Tabloidavisene er blitt grovere, de norske kvinnene mer krevende. Og vi er fremdeles redde for ordet rasisme, like redde som vi er for ordet kreft.

Dette, og selvsagt mye mer, er Torgrim Eggens visjon av Oslo om lag 20-30 år fram i tida. Romanen «Hilal» er ikke en apokalyptisk roman og Eggen er ingen Orwell, til det er han altfor fascinert av populærlitteraturens gjenkjennelige grep. Men han skriver om framtida for å si noe om samtida, og da mener jeg ikke at dette er en bok for eller imot innvandring. Leseren skal passe seg vel for å trykke boka til, eller støte den fra, sitt politiske hjerte - og det gjelder like mye de røde som de blå. Forfatteren fabulerer like fritt om fanatiske muslimer som norsk-etniske fundamentalister, og hans sympatier synes å ligge hos den litt forkvaklede, intelligente, søkende, misantropiske halvsynderen, det være seg kjøpmannen fra Pakistan eller disc-jockeyen fra Norge.

Ironi

Sånn sett har Eggen hentet mye fra drevne amerikanske underholdningsforfattere av typen Tom Wolfe og John Grisham, som ved siden av å kunne underholde leseren, også besitter en særegen uhøytidelig kulturell ironi - med trykk på ordet uhøytidelig. For selv om denne boka handler om et såpass brennbart tema som kulturelle motsetninger i Norges hovedstad, betyr ikke det at alle samvittighetsfulle borgere på den ene eller andre siden umiddelbart må føle seg kallet til å skrive en kronikk. Ta boka for hva den er: Et kunnskapsrikt og fabulerende epos, ja visst. Men først og fremst en engasjerende og moderne røverroman om temaer som opptar de fleste av oss, slik den kalde krigen opptok oss før i tida: Her er forfengelige og forfalne menn, skjønne jomfruer, barske politikonstabler, superintelligente dataidioter og livsfarlige terrorister. En nasjonal framtidsintrige der internasjonale krefter etter hvert spiller en større rolle.

Treffende

Riktignok er det partier, litt mer enn halvveis inn i romanen, som ikke holder mål. Språket blir slappere, handlingen er for slurvete lappet sammen, og overgangen fra fiendtlighet til forsoning og tilbake til fiendtlighet igjen skjer litt for raskt. Men mot slutten, der handlingen er lagt til Pakistan, tar det seg opp igjen.

Eggen har selv kalt romanen for en «east side story», og betegnelsen er treffende nok - i alle fall et stykke på vei. Den norske disc-jockeyen Thomas forelsker seg i den ubeskrivelig vakre pakistanske jenta Naima, samtidig som etniske motsetninger tilspisser seg i Oslo. Det går slik det skal gå: Thomas og Naima trosser samfunnets uskrevne regler og blir kjærester, hvorpå Thomas vurderer å konvertere til islam.

Naima er, i motsetning til Thomas, uinteressant, men fungerer som representant for det gode og reine og ukorrupte, en slags pakistansk Julia Roberts. Eggen er, om sant skal sies, ingen stor skildrer av uskyldige kvinner eller uskyldig kjærlighet. Språket hans blir lett patetisk, som når han skriver: «Den lette berøringen var ladet, som av statisk elektrisitet.» Da er han langt bedre når det blir litt fart i tingene. I en avgjørende kjærlighetsscene synes Eggen å forlate den naivistiske stemningen i filmen «West Side Story» og heller lene seg til en annen favoritt, nemlig «Siste tango i Paris». Extra virgin Olive Oil har sin funksjon her, jeg sier ikke mer.

Rått


Eggens språk er rått, sanselig og vittig, selv om det til tider kan gå litt fort i svingene -og dialogene får han aldri riktig dreis på. Replikkvekslingene er ikke så skarpe som de burde være, og det ellers så fargerike persongalleriet agerer uten egne distinkte stemmer.
Ordet «sanselig» bruker jeg bevisst, fordi romanen på mange måter handler om sanseinntrykk. «Hilal» er et møte mellom det eldgamle og det hypermoderne; om forskjellige individers søken etter tilfredsstillelse, og, om man vil, en mening med livet. I Eggens verden er menneskene overstimulerte - det være seg på pop, data, musikk, vold, media, religion etc - og samtidig lengter de etter mer. Det er ikke tilfeldig at de tre mannlige hovedpersonene har hver sin skavank. Thomas har mistet hørselen, broren Peter har mistet et øye, og kjøpmannen Hussain har mistet luktesansen. I et samfunn basert på sanselig opplevelse, forsøker alle tre å finne sin vei. En fornem illustrasjon på dette er Eggens skildring av et teknologisk supersamleie som går dundrende galt.

Oppramsing


At Eggen har gjort et godt forarbeid merkes - på godt og vondt. Iblant ramser han opp ting han har lært om islam uten at motivasjonen for oppramsingen er til stede. Da blir han folkeopplyser. På den andre siden: Det han har å fortelle er i og for seg interessant nok - så dette kan man tilgi.
Alt tatt i betraktning: Om målet er å skrive uhøytidelig, lekende og samtidig skarpt om det vi kaller ubehaget i kulturen, så har Eggen gjort jobben sin. Og vel så det.