Siste tone fra Kjell

Klassisk samfunns-menneske

Det hadde vært noen feilslag, og det var nok noen musikalske feinschmeckere som syntes det gikk både over stokk og stein. Men jeg kommer aldri til å glemme den åpenbare lettelse Kjell Bækkelund følte da han brøt målsnoren etter å ha framført Frantz Liszts komplette transkripsjoner fra Wagners operaer.

Det var som etter et maratonløp: Vel tre timer ved klaveret var både utøver og publikum utmattet. Men Bækkelund hadde gjennomført en drøm som han var ved å gi opp ved tidligere anledninger. Men for to år siden greide han det i Gamle Logens vakre konsertlokale. Det ble blomster og ovasjoner fra en velvillig innstilt tilhenger- og tilhørerskare. For mange ble det siste gang de hørte Bækkelund ved klaviaturet.

Kjell Bækkelunds biografi vil alltid starte med vidunderbarnet. Fem år gammel begynte han på konservatoriet, åtte år gammel debuterte han med Oslo-filharmonien. Han deltok i de fornemste mesterklasser, bl.a. under den legendariske Wilhelm Kempff, og han ble invitert til USA av den like legenadariske Eugen Ormandy for å lanseres der. Seinere ble det verdensturneer. Han ble en hyppig gjest i norske ambassader rundt omkring.

Bækkelund hadde et godt grep på det klassiske klaverrepertoaret, men var også svært opptatt av samtidens komponister, og hadde Carl Nielsen, Hilding Rosenberg og Karl-Birger Blomdahl på programmet allerede i 1950-åra.

Norske komponister som Klaus Egge og Arne Dørumsgaard ble gjort kjent for et internasjonalt publukum gjennom Bækkelunds tolkninger. Ikke alt ble mottatt med ovasjoner fra kritikerne, men det taler til hans umistelige ære at han uroppførte verker i langt større utstrekning enn noen andre norske pianister. Ellers var det naturligvis Edvard Grieg som var gjennomgangskomponisten når Bækkelund musiserte ute. Etter som åra gikk ble han også beæret med en lang rekke priser, internasjonalt som nasjonalt, og han kunne iføre seg en blinkende rekke av ordener.

Men Kjell Bækkelund hadde også et politisk liv som det står respekt av. Han var sterkt engasjert på den sosialdemokratiske siden, oppvokst som han var blant arbeidere på Kampen i Oslo. Hans politiske engasjement satte stopp for hans plan om å gjøre karriere i USA i 1950-åra, da mccartyismen satte rammene for hva som var akseptabelt venstreavvik.

I en lang periode var han Arbeiderpartiets ledende kulturpolitiker, men slapp aldri til i regjeringskontorene, der han gjerne skulle ha vært. Han var leder av partiets kulturutvalg, han satt i styret for Ny Musikk og i Norsk kulturråd. I en lang periode var han også medlem av Kringkastingsrådet.

I det hele tatt levde Kjell Bækkelund et aktivt liv som samfunnsmennske, også som skribent i Morgenposten, Arbeiderbladet, Verdens Gang og en kort periode også i Dagbladet. I VG hadde han spalten 'Tramp i Klaveret', som nok mer avslørte skrivekløe enn skrivetalent.

Kjell Bækkelund hadde sukess, men forble den enkle gutten fra Oslo østkant. Han var omgjengelig og hadde en stor venneskare. Men mange syntes nok også vel mye i hans liv handlet om Kjell Bækkelund. Hans førjulsselskaper samlet det meste innenfor politikk, diplomati, kultur og medier. Han hadde sans for vakre kvinner, var gift tre ganger og hadde en rekke samboerskap. Også slik sett er det et frodig liv som nå har tonet ut.

Gudleiv Forr