Siste vals en gang til

16. august 1976 er en merkedag i rockens historie. Da spilte gruppa The Band sin aller siste konsert, nøyaktig på samme sted som de holdt sin første livekonsert åtte år tidligere: det stilfulle konsertlokalet Winterland i San Francisco.

På scenen opptrådte en enestående perlerad av artistvenner, i salen satt 5000 gjester, og Martin Scorsese filmet det som skulle bli en av rockhistoriens sterkeste konsertfilmer.

  • Trippelalbumet «The Last Waltz» dokumenterte begivenheten, men det fantes opptak som ikke ble brukt. Nå er også de blitt tilgjengelige, på en fire-cd-ers boks som utgis i disse dager, «The Last Waltz» (Rhino/Warner), med 14 hittil upubliserte låter, et par jamer pluss sju innstuderinger og opptak av øvelser. Boka som følger boksen, har et forord av Robbie Robertson, en velskreven bakgrunnshistorie av David Fricke og selvsagt et vell av interessante fotografier.
  • The Band var et av de mest interessante bandene i sin samtid, sammensatt av et utsøkt utvalg talenter både på låtskriver-, vokal- og instrumentalsida. Fantastiske, multikyndige musikere, med en særpreget tone både i form og innhold, et musikalsk prosjekt som gikk inn i amerikansk historie og mytelandskap med en fullstendig original sound, utviklet i samarbeid med Bob Dylan da gruppa var hans backingband.
  • Nye spor fra The Band inkluderer en versjon av «The Weight» i tillegg til den utgaven de synger sammen med The Staples, pluss «This Wheel's On Fire» , «The Genetic Method/Chest Fever» , «Don't Do It» , «Acadian Driftwood» , «Rag Mama Rag» , «The W.S. Walcott Medicine Show» og en innøving av «King Harvest Has Surely Come» . Like morsomt er det å høre Bob Dylan synge «Hazel» fra LP-en «Planet Waves», som han lagde sammen med The Band, eller Neil Young med «Four Strong Winds» , Muddy Waters med «Caldonia» , Eric Clapton med «All Our Past Times» eller to låter med Joni Mitchell, «Furry Sings The Blues» og «Shadows and Light» .
  • Som helhet er konserten en hyllest til godt vennskap og gjensidig glede over hverandres spesielle talenter. Samtidig er den et monument over ei tid som var på vei over i historien. Med «The Last Waltz» slår de siste dønningene fra 60-tallet inn over musikklandskapet. Slik blir denne boksen mer enn en cd-samling; den blir et symbol på musikalsk kreativitet i en helt spesiell og dramatisk epoke i amerikansk historie. Som Robbie Robertson uttrykker det: «Ingen visste det den gangen, men det skulle ta lang tid før vi skulle se den typen lidenskap i musikk, film og kunst igjen.»