Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Siste vers

De fant hverandre for ti år siden. De fant folket for fem år siden, med låta «Hjernen er alene». Lørdag synger Seigmen det siste verset.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dette er Seigmen

TO DAGER INN I FRAMTIDA: Det er formiddag. Fire nylig avdøde rockere lemper kasser med instrumenter og annet utstyr inn i et øvingslokale i Tønsberg sentrum. Ingen sier noe særlig. Noralf klager litt over ryggen, Marius ser på klokka; sier han snart må hjem. Kim banner over at det alltid er han som bærer mest.

Så leverer de leiebilen.

Og så står de der på en parkeringsplass.

Med solbriller, sorte klær, hodepine og hver sin bag over skuldra.

De skal hver til sitt.

Etter ti år.

«Ha det da,» sier de.

«Vi snakkes.»

NÅTID, TRE DAGER IGJEN SOM ROCKESTJERNER:

- Jeg trur vi kommer til å gi hverandre en klem, sier Kim.

- Kim og jeg har alltid hatt en litt røff tone. Jeg trur jeg skal gi'n en på trynet, sier Sverre

- Så han begynner å blø. Jeg burde ha gjort det før.

- Kanskje det hadde vært best, slutter Kim

- Om vi ga hverandre en på trynet alle sammen.

De tumler rundt i solbriller. Klokka er halv to, og de er nettopp tilbake etter konsert i Bø. Ingen har sovet noe særlig; de har drukket whisky backstage. De er ikke vant til dette. Normalt står de på scenen som besatte demoner, og så går de hjem på hotellet og legger seg. I går henta Alex til og med opp en dame fra publikum og dansa med henne på scenen.

- Vi har lært noen rock'n'roll-triks den siste uka. Noen helt enkle grep. Det er jo klisjeer, men det funker, sier Kim.

- Når du skal ta av deg genseren, for eksempel, forklarer Sverre.

- Så hjelper det hvis du svinger den litt over huet og kaster den ut til publikum.

- Vi er litt mer Bon Jovi, rett og slett. Vi kjører litt mer puddel, sier Kim.

- Det spørs om Oslo-folka synes det er noe særlig, sier Sverre.

ROCKERNE TRÅKKER rundt på Ubåtkaia i Tønsberg. Det var her det begynte, som det heter, for ti år siden, i et forfallent båthus i vannkanten ved Kaldnes Mekaniske Verksted.

Alex og Marius henger i vinduskarmen og glaner inn i et rom som er pusset opp og kan ligne et selskapslokale.

- Der var scenen, sier Marius og peker mot høyre.

- Dust. Der var scenen, sier Alex. Han peker mot venstre.

- Vi spilte hele tida, øvde og øvde. Om natta til og med, lå over og sånn, ble aldri slitne. Vi har videoopptak av det; ingen krangler, alt er bare moro, sier Kim.

Nå er han imidlertid sliten. Alle er slitne. Avskjedsturneen er inne i sin siste uke, og guttene må leve ut alle mytene og gjøre alle rockegreiene før det er for seint. Fire jobber, de to siste på Rockefeller i Oslo, og så er det slutt. Helt slutt.

FEM HUNDRE METER SØR for Ubåtkaia ligger det nedlagte diskoteket Sjøormen. Noen har skrevet «PUNK» på veggen. Det er åpenbart en og annen opprører i Tønsberg fremdeles. Sjøormen var åsted for Seigmens første konsert, da som Klisne Seigmenn , under «Julerocken» i 1989. Klisne Seigmenn hadde øvd intenst i fire måneder og blitt fotografert av diskotekets daglige leder, Rolf Tore «Roffe» Kjæran, med tanke på lokalpressen. De skulle spille sammen med de lokale storhetene Floodland, Turn and Slip og D var D. Det var svære greier. Klisne Seigmenn toppet ikke lista, for å si det sånn.

- Høhøhø, sier Marius Roth.

Skadefryden skyldes at han sto i salen på Sjøormen, ikke på scenen. Han var ikke innlemmet i Klisne Seigmenn på det tidspunktet.

- De var jo litt patetiske, de var jo det. Høhø.

- Vi var bare opptatt av én ting, sier Kim.

- Det var å spille riktig og ikke se publikum i øya. Skaterne fra Teie syntes vi var dritbra. Og vi hata skaterne fra Teie.

DET ER SVERRES SKYLD. Én for alle, alle for én, hadde guttene sagt, den gangen for ti år siden. De var tenåringer, opprørske tenåringer til og med, og de hadde tatt hverandre i handa på det. Slutter én, så slutter alle. Og så i fjor høst bekreftet Sverre at nå var det slutt. Han hadde hatt ett bein i grava en god stund allerede.

- Litt barnslig på død og liv å holde på ungdomsløftet, kanskje?

- Joda, vi innrømmer det. Men vi har alltid sagt det, og da måtte det bli sånn, sier Kim.

Vi har satt oss på kafé. Kafeen heter Havariet. Pussig.

- Seigmen har alltid vært en gjeng romantikere, sier Sverre.

- Og det er litt «Romeo og Julie» over dette her. Eller «Titanic». Det er vel mer «Titanic», mener Kim.

Han bli alvorlig. Ser på Sverre.

- Vi kunne ikke fortsette. Sverre hadde mista gnisten, og da var det ikke noen vits i å fortsette. Vi kunne ikke erstatte han med en eller annen dust heller.

- Men det er jo ikke noe kult å slutte da, når du står på Samfundet i Trondheim, og det står tusen stykker foran deg og er helt gærne, sier Sverre.

- Hadde du blitt sur hvis de andre hadde fortsatt?

- Nei.

- Litt?

- Jeg hadde blitt lei meg. Kunne ikke gått rundt og vært sur.

Kim avbryter:

- Jeg tror den egentlige grunnen er at han begynner å bli tynn i håret.

- Kan ikke spille rock med måne, vet du, sier Sverre.

- Min personlige mening er at du ikke kan spille rock etter at du har fylt tretti i det hele tatt. Blues kanskje, eller viserock, men ikke rock.

TIL UKA SKAL SVERRE ta etpar vakter på Hjemmet for Døve. Kim veit ikke, kanskje prøve å få med seg litt fotball på TV. Han har sett fram til dét, egentlig, til å kunne dyrke sportsinteressene sine. Noralf har allerede begynt å kjøre taxi.

- Jeg orker ikke helt å tenke på det, sier Kim.

- Å våkne opp på Royal Christiania i bakrus, dra hjem til Tønsberg, gi hverandre en klem, kanskje, eller en på trynet, og så er det over. De tre første ukene, og de tre siste, har vært de beste.

- Mellom der var det mye slit.

Kim ler. Litt ironisk, litt sørgmodig.

- Her sitter vi, sier han.

- Alle folka vi kjenner har bil og utdanning og høy IQ, og hva er det vi har da? Vi har øresus og hodepine. Vi har tapt.

Han rister på huet.

- Det er rock, sier Sverre.

- Ja, sier Kim.

- Det er rock.

:

SØNDAG MORGEN ER DET OVER: Da er de eks-rockere.