Sitater fra femti års muntlig praksisEi bok for alle dager

En aristokratisk kommunists gravskrifter over tidens dårskap.

BOK: «Det står slik for meg», sier Georg Johannesen «at visdom hører alder til. Og det er noe ungt over Jesus. Han døde veldig ung». Likevel er Jesus den personen som går oftest igjen ifølge registeret i boka som Øivind Rimbereid og Arnfinn Åslund har redigert med sitater fra ikke-bokpubliserte intervjuer med Georg Johannesen. Det var meningen at publikasjonen skulle komme til Johannesens 75-årsdag i februar 2006, i stedet er den altså blitt noe annet.

Gravskrifter

Det er ingen dyster bauta redaktørene har reist, her er humor og selvironi, men først og fremst visdom som er alt annet enn konvensjonell. Georg Johannesen er vel den eneste norske statsborgeren som har hatt kapasitet til å levere stoff til ei sånn bok. Det sier noe om hvor unik han var, og hvor enestående det universet er som han skapte. Hva er det som kjennetegner det? Å skjære til sitater fra intervjuer så de blir fyndord og aforismer, er ingen enkel affære, og det er en del eksempler på at de ikke har skåret nok. Å kalle dette ei sitatbok er naturligvis teknisk sett korrekt, men i forordet bruker redaktørene sentenser, epigrammer og tankebilleder om innholdet. Selv sa Johannesen: «Jeg er runeskriver, ke sangen». Den siste delen av setningen er ikke riktig, men kanskje er epigrammet, altså et kort fyndig dikt, som regel satirisk, og uttrykker for en tanke, det redaktørene har lett etter og funnet så rikelig av i intervjuene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Runer

Epigrammatikeren lager som runeskriveren ofte et gravmæle. Det er den konsentrerte karakteristikken av personer, fenomener og politiske spørsmål som framfor alt kjennetegner sitatene, men med Johannesens karakteristikk av seg selv som en runeskriver legger han til noen som kan forklarer tyngden og alvoret fyndordene hans virker med. Det er ikke mye Wessel i disse epigrammene! Boka er preget av en enorm avstand mellom avsender og mottaker om ikke i klokketid så i historisk tid og det fører til at mange av tekstene likner aforismer, de er tidløse som runeinnskrifter. Tenk for eksempel: «Jeg er ikke interessert i frihet, jeg er interessert i plikter». For å komme med sånne setninger, står man et annet sted. Johannesens karakteristikk av seg selv som en runeskriver gir løsningen. Ved å skrive ned lydene og ordene med runer var språket for første gang ikke flyktig, men eviggjort. Det ligger noe magisk og trolldomsaktig i dette som Georg Johannesen til fulle visste å dra nytte av. Det er det paradoksale at bare gravskriften, bare negasjonen har evig liv, som får disse sitatene til å svømme som fisker i bevisstheten.

Kunstens klemme

Dette er en nøkkeltekst: «Vi kunstnere er i samme situasjon som de parlamentariske konger: Vi er sparket oppover, men er uten stemmerett». Også flere andre steder er Johannesen inne på det samme: «Det å være lyriker har diskriminert meg sosialt ved at jeg har hatt problemer med å bli godtatt i andre sammenhenger». «Det norske systemet vil helst ha meg hinkende rundt som en genial lyriker til inntekt for påstanden om at det fins ytringsfrihet i Norge». Det er denne utdefineringen som har gitt ham en opphøyd plass slik at han kan se alt, men prisen for det er altså at alt han sier, ikke har noen virkning. Denne helt håpløse avsendersituasjonen er det som har gitt ham distansen som har vært forutsetningen for hans klokskap. Men det ligger enda mer i posisjonen. «Alle anstendige mennesker er kommunister». Samtidig hevder han at proletarene er blitt aristokrater. Det er ut fra klassisismen knyttet til den førborgerlige epoken han kritiserer kapitalismen og samtida. Det er her dannelsen og retorikken, to sentrale temaer i boka, kommer inn i bildet.

Om å stemme

Georg Johannesen kan minne om Flaubert som avskrev demokratiet med at det ikke består i noe annet enn å bringe arbeiderne ned på det samme lave nivå som borgerskapet. Georg Johannesen spør hvorfor ikke bensinselgere straffes like hardt som heroinselgere. Det teknokratene kaller framskritt, er noe annet for Georg Johannesen. «I Bergen hadde man folkefest da trikken ble nedlagt. I Bergen feirer man sosiale tilbakeskritt, slike mennesker vil jeg ikke ha noe med å gjøre». Georg Johannesen forsøker å danne en allianse med kommunistene fordi han også er mot kapitalismen, han er det som i det kommunistiske manifest karakteriseres som aristokratisk sosialist. «Jeg stemmer ikke ved norske valg, unntatt når jeg selv står øverst. Og det gjør jeg nesten aldri» virker ved første øyekast vanvittig arrogant, det vil si aristokratisk. Men han sier også: «Innenfor den politiske venstrefløyen finnes det mange som er tilbøyelige til å betrakte parlamentarisk arbeid som korrupt i forhold til utenomparlamentarisk virksomhet, det er et synspunkt jeg ikke kan dele. Det er nokså naivt å tro, som mange på venstresiden gjør, at man ikke kan korrumperes så lenge man går i protesttog eller lager naive diktsamlinger».I grunnen er det umulig å anmelde denne boka, lysten til å sitere blir for sterk: I 1957 het det: «Ingen skal vel vente at man skal bli begeistret for en politikk som går ut på å sette renten opp eller ned». Og videre: «Jeg har lest samfunnsforskning som bare forteller meg at forskeren har lyst til å bli ansatt på universitetet». «Man kan aldri bli kynisk nok». «Det sies at alle veier fører til Rom. Men hvorfor må alle innom Bergen sentrum». «Ingen har fordummet flere mennesker i Norge enn Erik Bye». «Lekre norske studiner klappet for den kinesiske atombomben». «Pressestøtten må vekk, den må bekjempes som forsvarsbudsjettet». «Jeg føler meg som en gammel jøde som har kommet til en ødelagt getto».