Sitrende midtlivskrise

Desperat mann i krise vil legge om livet.

Ikke første gang vi ser den amerikanske middelklassens miserable liv bak pene fasader og hvite stakittgjerder. Men «American Beauty» er sjelden vare - uhyggelig morsom og dypt rørende. At debutregissøren Sam Mendes ser på sine personers ulykke med satirisk distanse og samtidig har omsorg for dem, skiller «American Beauty» fra f.eks. Todd Solondz\' «Happiness» og Ang Lees «The Ice Storm» - begge severdige filmer. Alan Balls manus er skarpt, vittig og corny. Legg til Kevin Spacey og Annette Bening på sitt beste, og du har en fulltreffer.

Frustrert

Det er Lester Burnhams (Spacey) siste leveår vi overværer, noe vi får vite umiddelbart. Han er en frustrert bilselger som onanerer i dusjen til den sarkastiske kommentar: «Dette er dagens høydepunkt. Herfra går det bare nedover.» Kona Carolyn (Bening), en helstresset eiendomsmekler, forakter ham i likhet med datteren Jane. Lester kaster sine øyne på datterens venninne, kona hiver seg rundt med en kollega, i nabohuset står unggutten Rick og videofilmer Jane gjennom vinduet. Alt i alt et forstadsmiljø av pyntelige eksteriører og ulykkelige familier, presentert med besk ironi.

Verdighet tross alt

Men Mendes vil mer enn å slenge seg på bølgen av moteriktig raljering over godtfolks statusstrev, hykleri og fordommer. Når Lester ikke blir latterlig patetisk, der han plutselig løfter vekter, røyker hasj og kjører rundt med Pink Floyd på bilstereoen, skyldes det både Spaceys storartede spill og klok instruksjon. Vår mann beholder verdigheten. Regissøren lar oss betimelig sette latteren i halsen, idet dramaet tetner til, selv om han et par ganger grenser mot det banale.

Seere med sans for småtterier vil ha stor moro av detaljrike karaktertegninger - bare Benings hysterisk velfriserte hår er et syn. Mer skal ofte ikke til for å tegne et personbilde, og i «American Beauty» utfylles alt av gjennomført presise, innsiktsfulle skuespillerprestasjoner.