Sitt eget mellomrom

Morsomt og utpreget ufullendt fra ekshibisjonistisk nynorskdame.

• Les alle anmeldelsene.

BOK: Den som er ute etter å få orden på tilværelsen, bør lete annetsteds enn i Olaug Nilssens bok «Hybrideleg sjølvgransking». Her er ei bok som er entusiastisk, kritisk, vinglete, splittet og definisjonsvegrende. Skapet blir aldri satt på plass. Det vil si, når det en sjelden gang skjer, flyttes det igjen rett etterpå.

Det er rotete. Og det er ofte meningen. Olaug Nilssen har alt rukket å markere seg i vår lille litterære offentlighet. Hun er blitt kritikerrost, vraket som medlem av Forfatterforeningen, fått priser på såret, skrevet artikler i diverse tidsskrift og kritikk i Morgenbladet. Hun skriver nynorsk og fører blogg.

Skriftpraksis

Både Nilssen og hennes tekster utfordrer virkeligheten. I selve bloggnavnet - Eit eige rom med utsikt - har hun for eksempel klart det umulige: å pare Virginia Woolf med E.M. Forster.

Det er noe ved flere av disse tekstene, selv om det kanskje ikke er helt nok ved noen enkelt av dem. I rekken av bastardforsøk savner jeg mer av Nilssens nokså særegne, selvsentrerte og ekspressive kritikk. Her serveres vi bare noen få, fornøyelige glimt inn i en kritikers mørke indre.

Bokas mer beskjedne mål er «å dokumentere ein skriftpraksis». Og her lykkes den. Blant annet fordi Nilssen gjerne innrømmer at hun mislykkes, at hun ikke får det til. Og stort sett er dette et meningsfylt motsvar til en tidvis selvhøytidelig litterær institusjon. Etter en dose Kjærstad, for eksempel, prøv en dose Nilssen. Hennes skriftpraksis innbefatter, bare så det er nevnt, også en tegneseriepraksis.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hybriditet

Hva er nå dette hybride som signaliseres i bokas tittel? Teknisk sett er en hybrid en krysning av to forskjellige arter - verken det ene eller det andre. Det virker kanskje overspent å trekke inn postkolonial teori i møte med ei dame som har reist fra Førde til Bergen.

Men hybriditet er uansett noe som kan skape et rom for formulering og opprør, for forhandling og nyskaping. Det skjedde også her.

Én ting er det at Nilssen ikke tror på muligheten av å skape seg et skinnende nytt selv i byen. Dertil ønsker hun det ikke. Hybriditet kan dessuten, som for karibiske og latinamerikanske forfattere, være en antikolonialistisk strategi. Så får de høye koloniherrer selv finne ut hvem de måtte være.

Selvgransking

Nilssen er nynorsk i bokmålsnorge, bonde i byen, kvinne i mannskultur, ikke-troende med kristen bakgrunn. Og det er i disse spenningsfeltene at tekstene utvikler sine betydninger. Til tider er det desperat morsomt, men kanskje er det mest overraskende der hvor identiteten er mest todelt. Da vemmes Nilssen over alle ikke-troende som stiller opp for Frelsesarmeen, samtidig som hun bekjenner sin hellige, alminnelige tro på den kristne kulturtradisjonen. Og hun hisser seg opp over det dogmatisk hypotetiske Dagblad-spørsmålet: «Hvis himmelen fantes, hva ville du likt at Gud sa idet du ankom?» Det må da være nok med «Hvis himmelen finnes», mener Nilssen.

Nilssens intense bevissthet om egen posisjon kan virke hemmende. Men utenfrablikket, minoritetsperspektivet om en vil, er samtidig en av hennes største ressurser.

Som nynorsking er Nilssen i en paradoksal situasjon: Hun er ung og utdøende. Og mens hun venter, skaper hun seg en virksomhet i det Homi Bhabha kaller mellomrommene. Nilssen ønsker seg «innbitt likegyldige nynorskbrukarar». Hun kjemper for selvfølgeligheten. Hun vil slippe å anstrenge seg. Hun vil bli normal. Men da vil hun selvfølgelig ikke lenger være Olaug Nilssen.

Forfatterens død

Det begynner å bli en stund siden forfatterens død; Olaug Nilssen er sprell levende. Så levende at slemmere kritikere enn meg kunne fristes til å oversette F.R. Leavis: Dette hører ikke til litteraturhistorien, det hører til reklamens historie. Nilssen er en stor forfatter.

Men gjennom disse tekstene hvor hun så sterkt iscenesetter seg selv, avromantiserer hun samtidig forfatterheltinnen.

Og Nilssens behov for selvutlevering blir så overdrevent at det slutter å være interessant i seg selv. I stedet antydes noen av de begrensningene kulturen legger på litteraturen.

Og det påtrengende forfatternærværet peker, kanskje viktigst, mot sin motsetning, mot forfatterfraværet, mot alt forfatteren ikke kan kontrollere, mot alt ved teksten som unnslipper biografiske fortolkninger.

Det er ikke når Nilssen direkte, og litt skoleflinkt, tematiserer forholdet liv- tekst at dette framstår som mest overbevisende. Det er gjennom hennes skrivepraksis, og den insisterende, ambivalente og påtatt selvopptatte forfatterpersonligheten hun konstruerer - ikke sjarmløs, men heller ikke stappfull av sjarm - at poenget gjøres. Olaug Nilssen tar så stor plass, at hun, i forhold til litteraturen, gjør seg selv usynlig. Det tror jeg hun vet.

FARGERIK: Olaug Nilssen markerer seg i sin nye bok med et bevisst rotete, selvgranskende, utforskende perspektiv på tilværelsen.