Siv Jensen - landets ledende feminist

Sviket fra den fastlåste venstresiden og feministene overfor Norges nye jenter og kvinner er formidabelt.

MINORITETSKVINNER: For alle oss som i mangfoldige år har stått med begge beina godt plantet på venstresiden i norsk politikk grunnet et intenst forhold til humanisme og beskyttelse av sårbare barn og kvinner, må det være et massivt paradoks at det er formann Siv Jensen som troner i vår tids viktigste feminismekamp.

Ja, du leste riktig: Av profilerte politikere og feminister når ingen Siv Jensen til anklene hva gjelder å ta vår tids viktigste menneskerettslige utfordring like alvorlig som den er. Paradokset er at hvis Frps politikk hadde vært førende de siste 10 til 15 årene, hadde våre nye muslimske jenter og kvinner i langt, langt større grad vært løftet inn i demokratiet og menneskerettigheter.

Sviket fra den fastlåste venstresiden og feministene overfor Norges nye jenter og kvinner er formidabelt. Deres naive og hodeløse omfavnelse av den multikulturelle ideologien og den «åpne dørs politikk», har fraranet tusener av jenter og kvinner helt grunnleggende menneskeverd.

Naivistene har således et helt sentralt ansvar for at Norge er blitt et klassedelt samfunn hva gjelder menneskerettigheter, på full fart mot oppsplitting i parallelle samfunn. Det er et så skamfullt svik at det nesten ikke er til å tro.

DA JEG NYLIG skrev boken «Men størst av alt er friheten - om innvandringens konsekvenser», skrev jeg meg til et endelig oppgjør med de ledende feministstrømningene og organisasjonene. Jeg makter rett og slett ikke å assosiere meg med feministeliten og den form for feminisme som de står for, være seg siste års sentrale personer som Kristin Mile, Long Litt Woon og Tove Smaadahl, eller profilerte Fett-feminister som Martine Aurdal og Hannah Helseth, og ungfemininister som SVs Inga Marte Thorkildsen. Det ble også tindrende klart for meg at jeg ikke kan våge å stole lenger på venstresiden i norsk politikk hva gjelder å ivareta det fantastiske sekulære demokratiet og velferdsstaten vår.

For hva har de nevnte feministene bidratt med? Nærmest full støtte i debatten om hijab til dette kjønnsapartheidiske symbolet på jenter og kvinner. Full støtte til ikke-vestlig innvandring som i hovedsak handler om å hente nye ektefeller (ofte med søskenbarn), og derav massive overgrep på individnivå. En nærmest total passivitet overfor faktumet at jenter i Norge kjønnslemlestes, som anslås fra eksperthold å ramme 50 prosent av aktuelle jenter bosatt her (Dagbladet.no, 29.08.05). En like nærmest total ignoranse over faktumet at tre av fire pakistanske kvinner står helt utenfor arbeidsmarkedet (SSB-tall).

Kampsakene til «gammelfeministene» er fremdeles lengre fødselspermisjon og kortere arbeidsdag med full kompensasjon. Hele tiden saker som kan gi dem et bedre materielt og sosialt liv. Det har tydelig gått dem hus forbi at tusentalls av muslimske kvinner både nektes av sine egne å arbeide, og at mange av dem har fødselspermisjon «året rundt» enten de vil eller ei. Og den nye kampsaken sist 8.mars for ungkalvene, var kampen for å ligge øverst i sengen. Mens i naboleilighetene til Aurdal og Thorkildsen må unge kvinner dele livet med en mann de aldri har ønsket over dørstokken.

OG VENSTRESIDEN? Den går ideologisk hånd i hånd med de fastlåste feministene. Som feministene, har venstresiden hett omfavnet den multikulturelle ideologien, en ideologi som er oppskriften på både å gradbøye menneskeverd ut fra etnisk og religiøs bakgrunn og stimulere til kvinneundertrykking. For multikulturalisten tar ikke inn over seg at vestlig kultur i et menneskerettslig og demokratisk lys er overlegent særlig den muslimske verden. Tvert om stemples man som arrogant eller det som verre er ved å påpeke dette faktumet.

Det advares mot kritikk av kulturelle og religiøse særtrekk, tydelig signalisert da SVs partileder Kristin Halvorsen iførte seg sløret i Pakistan under valgkampen - et vulgært svik mot pakistanske kvinners frigjøring og våre verdier. Halvorsen og de mørkerøde i Ap som Anniken Huitfeldt kan umulig ha fått med seg at den muslimske verden har så store problemer med menneskerettighetserklæringen til FN, grunnet eksempelvis kvinnesyn, at majoriteten av landene har utarbeidet en egen erklæring. Her legges det til rette for undertrykking av kvinner, drap og lemlesting med mer (Cairo Decleration on Human Rights in Islam, 1990). Som ihuga multikulturalister setter Halvorsen og Huitfeldt gruppens interesser over individet. Slik videreføres overgrep mot individet. Og resultatet kan eksempelvis konkret leses i statistikker som viser at majoriteten henter ny ektefelle i opprinnelseslandet (HRS, Rapport 1 2006), gjennom familieavtaler der individet har så godt som ingenting å stille opp med overfor patriarkene og hierarkiet.

BÅDE HALVORSEN og Huitfeldt vil fortsette dagens «åpne dørs» politikk - det vil si den nærmest ukontrollerte hentingen av nye ektefeller. Hvis de ønsker å se inn i Norges «helsetilstand» om 10 år med samme politikk, bør de lese om forholdene i enklavene i eksempelvis Sverige, Tyskland og Frankrike, som har hatt full gass på henteekteskapene. Integrasjonen har spilt fullstendig fallitt. Kvinneundertrykkende verdier fra opprinnelseslandene har slått dype røtter. Forholdene er nær sagt ufattelige i disse enklavene. I Frankrike er det nå til og med eksempler på steining og levende brenning av jenter. Voldtektene, ofte gruppevoldtekter, av unge jenter er så mange og så grove at det nesten ikke er til å ta inn over seg. Det samme gjelder for Sverige, der det i 2004 ble anmeldt hele 2600 voldtekter. En offentlig rapport fra 2005 slo fast at menn fra Midtøsten, Nord-Afrika og Tyrkia er sterkt overrepresentert som overgripere, og ofrene er stort sett svensker, halvparten barn og unge jenter.

Innvandringen har med venstresidens aktive velsignelse gått så fort at integrasjonen verdimessig har blitt umulig. I denne fadesen boltrer islamister seg, hvis ideologi er å avvikle det sekulære demokratiet. I sentrum for deres ideologiske krigføring er kampen om de muslimske jentene og kvinnenes sjel - symbolisert med sløret i det offentlige rommet. Islamistene jager kvinnene inn i apartheid. Prosjektet er godt i gang, med drahjelp av naivistene og saudiarabiske dollar. Også i Norge.

DET SKRIKENDE paradokset for oss med lang fartstid på venstresiden er at Frps mangeårige politikk ville beskyttet både enkeltindivid og det sekulære demokratiet mot oppsplitting. Frp har lenge villet optimalt stoppe de transkontinentale tvangs- og henteekteskapene. Unge ville da blitt beskyttet mot tvang, og praksiser som kjønnslemlestelse og kvinneundertrykking generelt hadde vært sterkt begrenset. Frp har også sagt nei til henting av søskenbarn, en særlig hemsko for integrering viser forskning fra England. Frps politikk ville altså sterkt bremset gettoiseringen og derav gradbøying av menneskerettigheter. I et kvinneperspektiv helt avgjørende. I et demokratisk perspektiv like avgjørende. I et velferdsperspektiv også avgjørende, jamfør at 55 prosent av sosialbudsjettet i Oslo går til ikke-vestlige innvandrere. Og tenk bare hvis Frps forslag om å gjøre norsk obligatorisk hadde vært gjennomført tidlig på 90-tallet. Hvor mange kvinnehender kunne ikke da vært i arbeid? Frps policy om å stille klarere krav til innvandreres tilpasning til Norge, ville således fraristet de repressive patriarkene betydelig makt, makt som de fritt har kunnet bruke til å lenke kvinnene til kjøkkenbenken.

KANSKJE VERST av alt er at det nå langt på vei synes å være et partipolitisk spill som hindrer nødvendige tiltak. Å ta avstand fra Frp synes å være viktigere enn å beskytte demokrati, velferd og menneskerettigheter.

«Pass godt på fremtiden», sa moren til Theo van Gogh under bisettelsen av sønnen som satt undertrykking av muslimske kvinner ettertrykkelig på dagsordenen gjennom filmen Submission. En god fremtid for alle i landet vårt ligger garantert ikke i ideologien til naivistene på venstresiden og blant feministene.

FEMINIST? Siv Jensen troner i vår tids viktigste feminismekamp og kvinneundertrykking generelt hadde vært sterkt begrenset med Frps politikk, hevder Hege Storhaug.
SLÅR LØS PÅ VENSTRESIDA: Kvinneundertrykking generelt hadde vært sterkt begrenset med Frps politikk, mener Hege Storhaug.