Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer

Striden om SSB:

Siv Jensen prøver hardt, men får ikke til å forklare seg i SSB-saken

Stortinget har fått 169 sider, men en troverdig forklaring på fjerningen av SSB-sjef Christine Meyer er ikke å finne på noen av dem.

Kommentar

Det er egentlig godt gjort av Siv Jensen å havne i den situasjonen hun nå er i. Det skulle være nær sagt umulig for henne å komme på defensiven, med så mange mektige krefter i ryggen.

Hun har støtte fra regjeringen, naturligvis. Finansdepartementet, NHO og LO, store deler av det innvandringskritiske Norge, og - som kakepynt - redaktør Bjørgulv Braanen i Klassekampen. I sin leder onsdag skrev han at de som hevdet Meyer ble fjernet av Siv Jensen etter at «innvandringssporet» kom på banen, var rammet av «tankemessig forskansning» - en konspirasjonsteori som ikke lot seg bekrefte av annet enn løse fragmenter.

Det er å snu saken fullstendig på hodet. Det er Jensen som mangler en forklaring. Det er derfor hun - mot alle odds - er i trøbbel. Og det er derfor hun i går måtte sende 169 sider med nye svar til Kontroll- og konstitusjonskomiteen i Stortinget. De vil vite hvorfor Jensen plutselig ville ha fjernet en SSB-sjef som hun inntil nylig hadde forsvart i alle sammenhenger, til tross for at kritikken mot de omdiskuterte endringene i SSB hadde pågått siden januar.

Siv Jensen forsøker seg på et politisk c-moment: Ved å hekte seg på de som hele veien har vært kritiske til omleggingen hun ansatte Christine Meyer i SSB for å gjennomføre, forsøker hun å skape legitimitet rundt sin egen snuoperasjon.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Problemet er at hun mangler beviser for at hun og Finansdepartementet har vært sterkt kritiske til omleggingen i SSB, og da særlig knyttet til endringene i forskningsavdelingen, uten å bli hørt. Korrespondansen Jensen har lagt fram viser at det gjennom hele året har vært en prosess der SSB og departementet har holdt hverandre godt oppdatert, og hvor innsigelser mot SSB er blitt tatt til følge og håndtert.

Selv om SSB-striden i det store og hele er en svært kompleks sak, koker det for Siv Jensens del ned til en tidslinje. Når har departementet fått vite hva, og hvordan har de reagert på informasjonen fra SSB.

Dette for at det skal være mulig å feste lit til noe annet enn den opplagte mistanken, som Meyer nå selv har kommunisert i et brev til sine statistikksjef-kolleger i utlandet: at hun mistet finansministerens tillit på grunn av innvandringsstatistikk.

Vi ender da opp med fire avgjørende datoer: 25. august, 8. september, 14 september og 19. september.

* 25. august sendte SSB utkast til stillingsplan for den nye forskningsavdelingen, sammen med innplasseringskriterier - med krav til kvalifikasjoner som at forskerne må ha publisert i internasjonale tidsskrifter med fagfellevurdering i løpet av de siste fem årene. Dette ville utelukke blant annet Erling Holmøy, kjent i denne saken som «innvandrerregnskapets far» og sentrum for den voldsomme debatten i media som skulle komme.

* 8. september hadde SSB og Finansdepartementet møte om halvårsrapporten deres. I referatet fra dette møtet kommer det fram at departementet «stilte spørsmål ved om det var risiko for at SSB ikke ville kunne levere i tråd med modellkontraktene, og ga uttrykk for bekymring». De viste også til at «ledelsen i SSB var kalt inn til et eget møte om dette og de planlagte endringene i forskningsavdelingene.» Dette møtet skulle finne sted 19. september.

* 14. september fikk Finansdepartementet e-post fra SSB med beskjed om at ledergruppa hadde vedtatt stillingsplanen og innplasseringskriteriene, noe som også ble videreformidlet til forskningsavdelingen.

* 19. september hadde SSB og Finansdepartementet sitt planlagte møte om modellkontraktene og endringene i forskningsavdelingen, men her finnes det ikke noe referat. Og som jeg skrev i forrige uke, er det her Siv Jensens forklaring slår sprekker.

I sitt forrige svar til Stortingets kontroll- konstitusjonskomité refererte Jensen bare til spørsmålene departementet tok med seg inn i dette møtet, ikke hva som ble konklusjonen etter.

Denne gangen skriver hun at møtet «endret ikke departementets oppfatning om at stillingsplanen og innplasseringskriteriene i praksis kunne innebære omfattende endringer av forskningsvirksomheten og ha negative konsekvenser for drift og utvikling av de økonomiske modellene.»

Det er rart, for Meyer og andre møtedeltakere fra SSB oppfattet ikke dette slik. Tvert imot har Meyer sagt at da hun forklarte om mulige konsekvenser av endringene, møtte det ingen protester i departementet. De var glade for å bli informert.

Og dersom det var slik at departementet og Siv Jensen fryktet endringene, og mente de ville bli så ødeleggende som man nå i etterkant forsøker å framstille det - hvorfor finnes det ikke spor av referater, e-poster eller annen skriftlig kommunikasjon etter møtet 19. september som bygger opp under dette?

Det er også noe annet nytt i svaret fra Siv Jensen denne gangen. Hun trekker fram det hun mener er et annet bevis på at departementet var bekymret for omleggingen. Departementet og SSB hadde en gjennomgang av modellkontraktene - altså planene og de økonomiske rammene for de ulike modellverktøyene som byrået bruker. Jensen skriver at det arbeidet fortsatte «blant annet med sikte på å begrense eventuelle negative virkninger av omorganiseringen for modellarbeidet».

Men i møtereferatet som er lagt ved Jensens svar, er det ikke spor av dramatikk eller henvisning til bekymring for omleggingen. Det framstår som en helt ordinær gjennomgang av modellene. Heller ingen annen skriftlig dokumentasjon bygger opp under finansministerens påstand. Igjen må vi ta Siv Jensens ord, formulert nå i ettertid, for at dette var motivasjonen.

Alle disse argumentene var ment å skulle forklare hvorfor Siv Jensen til slutt grep inn, selv om det først skjedde etter at SSB-striden var gått fra å være en modellstrid til en innvandringsdebatt med usedvanlig høy temperatur i media og i Frp's stortingsgruppe.

Et viktig spørsmål som Stortinget i den forbindelse ønsker svar på, er hvorfor Siv Jensen blokkerte muligheten Christine Meyer hadde til å roe ned situasjonen. På deres første møte etter at saken tok av i media, 30. oktober, foreslo Jensen at endringene i forskningsavdelingen ble stilt i bero. Dette nektet først Meyer, dagen etter ringte hun tilbake til Jensen og sa hun likevel ville etterkomme det ønsket - som ble bekreftet i en detaljert e-post 1. november.

Dette nektet Siv Jensen Meyer å gå videre med, hun nektet henne også å kommunisere forslaget både internt og eksternt.

Hva sier så Siv Jensen til dette i svaret til Stortinget? Hun mener at fordi Meyer seinere sendte mail om at det var viktig at omorganiseringen ikke drøyde alt for lenge, og at det uansett kunne vente å diskutere dette fram til neste møte, ikke var aktuelt å la Meyer kunngjøre den stoppordren finansministeren selv hadde foreslått.

De 11 dagene det kokte i mediene fra møtet hos Jensen og fram til hun kunngjorde at Meyer ikke hadde hennes tillit, må det ha hersket en helt særegen ro i Finansdepartementet. Her var det ingen hast, og ingen grunn til å områ seg raskt. Jensen skriver i sitt svar om de 11 dagene: «I lys av at omorganiseringsprosessen hadde pågått i over ett år, var det relativt kort tid fram til neste møte med meg».

Det som i går stjal overskriftene da Siv Jensen sendte sine svar til Stortinget, var at Jensen mener Christine Meyer ikke var avhengig av hennes tillit for å fortsette som SSB-direktør. Det er å slå fast det selvfølgelige, nemlig at SSB-sjefens ansettelsesforhold er regulert av statsansatteloven som gir sterkt stillingsvern. Dette var imidlertid langt fra klart i offentligheten, og en av de viktigste grunnene til at advokat Dag Steinfeld ga pressekorpset en saftig leksjon da han dukket opp som troll i eske som Meyers forsvarer 10. november.

Grunnen til at dette lyder hult nå, er at Jensen ikke akkurat opptrådte i tråd med dette da hun stilte seg opp på pressekonferansen 10. november. Da sa hun at Meyer ikke lenger hadde hennes tillit, og at hun måtte «tenke seg grundig om». Hva skulle hun tenke på? Om hun ville fortsette som SSB sjef etter at finansministeren i 11 dager hadde blokkert det som kunne løst saken, for siden å kunngjøre at hun ikke hadde hennes tillit?

Tillit går begge veier, og Meyers tillit til at Siv Jensen var en overordnet det ville være mulig å forholde seg til framover, var nok borte.

Nå ser det heldigvis ut til at det blir høring om saken. Det ser nok mange fram til, bare ikke Siv Jensen.